Elgens genetiske struktur i Norge

Solberg, E.J., Røed, K.H., Flagstad, Ø., Sæther, B.-E., Heim, M., Andersen, R. & Rolandsen, C.M. 2009. Elgens genetiske struktur i Norge. NINA Rapport 467. 35 s. Elgen er en viktig naturressurs i Norge med stor økonomisk og rekreasjonsmessig betydning. Til tross for dette vet vi lite om elgens genetiske variasjon, og således evnen den norske elgen har til å takle forandringer i miljøet eller potensielt negative effekter av høsting. Basert på historiske kilder som antyder at den skandinaviske elgbestanden var svært lav for 150-200 år siden, er det imidlertid grunn til å anta at dagens elg er etterkommere av et begrenset antall individer og at den genetiske variasjonen følgelig er lav. For å undersøke hvorvidt dette kan være tilfelle, samt få en bedre oversikt over den genetiske bestandsstrukturen, har vi analysert den genetiske variasjonen i den norske elgbestanden. Analysene er basert på vevsprøver fra 585 elg innsamlet fra 159 kommuner fordelt over hele elgens utbredelsesområde i Norge. Alle individene ble analysert for genetisk variasjon i 15 mikrosatellitter, hvorav 130 individer også ble analysert for variasjon i mitokondrielt DNA (mtDNA). I tillegg undersøkte vi hvordan den genetiske struktureringen samvarierte med elgens vekt og reproduksjon i de forskjellige delene av utbredelsesområdet. Alle de 15 mikrosatellittene viste betydelig grad av variasjon. Antall alleler registrert per mikro-satellitt varierte fra 4 til 13 med en middelverdi på 7,5. Gendiversiteten varierte fra 0,30 til 0,79 mellom mikrosatellitter, med et gjennomsnitt på 0,66. Gjennomgående fant vi høyere genetisk variasjon - uttrykt som heterozygositet, allelrikdom og antall private alleler - hos elg fra Sør-Trøndelag til Finnmark, samt i Oppland og grensefylkene til Sverige. Fra Buskerud til Rogaland var den genetiske variasjonen lavere. Også på Vestlandet (Møre til Hordaland) var den genetiske variasjonen høyere, mest sannsynlig fordi denne bestanden er etablert av immigranter fra både Østlandet og Trøndelag. Variasjonen i mtDNA viste det samme geografiske mønsteret. Totalt registrerte vi 7 haplotyper, hvorav 4 kun ble registrert i ett eller to individer. Flest haplotyper registrerte vi i Finnmark og Troms (4) og i grensefylkene på Østlandet (4). I Øst- og Sørlandsfylkene fra Oppland til Rogaland registrerte vi kun 2 haplotyper. To av de mest sjeldne haplotypene er tidligere registrert hos elg i Finland, mens en av de mest vanlige haplotypene tidligere er registrert i Sverige. Basert på allelvariasjonen i mikrosatellittene fant vi at den norske elgbestanden kan struktureres i 2-5 genetiske delbestander. Denne inndelingen gav en sørlig og en nordlig hovedbestand, der grensen ligger mellom Trøndelag og Østlandet. Den nordlige bestanden kan ytterligere struktureres i en delbestand nord (nordnorsk bestand) og en sør for Salten i Nordland (midt-norsk bestand). I sør kan bestanden struktureres i en østlig delbestand, hovedsakelig i fylkene Hedmark, Akershus og Østfold (østnorsk-øst bestand), og en sørvestlig delbestand fra Telemark til Rogaland (sørnorsk bestand). Mellom disse bestandene, i Oppland, Buskerud og Vestfold, er det antydet en tredje sørlig delbestand (østnorsk-vest bestand). Også elgen fra Hordaland og Sogn og Fjordane synes å tilhøre denne delbestanden, noe som samsvarer med at denne også er den nærmeste potensielle kildebestanden. Variasjonen i mtDNA viste det samme geografiske mønsteret. Totalt registrerte vi 7 haplotyper, hvorav 4 kun ble registrert i ett eller to individer. Flest haplotyper registrerte vi i Finnmark og Troms (4) og i grensefylkene på Østlandet (4). I Øst- og Sørlandsfylkene fra Oppland til Rogaland registrerte vi kun 2 haplotyper.

© Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.