Testing headline indicator “B.1 services provided by ecosystems” of the Kunming-Montreal Global Biodiversity Framework using data from Norway

Czúcz, B. 2024. Testing headline indicator “B.1 services provided by ecosystems” of the Kunming-Montreal Global Biodiversity Framework using data from Norway. NINA Report 2492. Norwegian Institute for Nature Research. One of the ambitions of the Kunming-Montreal Global Biodiversity Framework (KM-GBF) is to provide a concise yet comprehensive set of indicators that can be used for assessing progress towards the main goals and targets in a scientifically robust and practically feasible way. In order to achieve this, indicators need to integrate existing reporting systems as much as possible, which can improve both efficiency (reusing existing data and information) and harmonisation across countries. Only “headline indicators”, together with a set of qualitative “binary indicators”, are to be reported by all Parties. In addition, a set of voluntary indicators (“component” and “complementary”) as well as national indicators, can be used by Parties to complement the headline indicators. Headline indicator B.1 “Services provided by ecosystems” is among the KM-GBF headline indicators that are based on the UN System of Environmental Economic Accounting / Ecosystem Accounting (SEEA EA), a recent major international statistical standard. Headline indicator B.1 is specifically linked to Goal B “Prosper with nature” and target 11 “Restore, Maintain and Enhance Nature’s Contributions to People”. Although the indicator is to be based on the SEEA EA, an established framework, it still needs substantial methodological development and testing to become fully operational and fit-for-purpose. In this report we present the efforts done in the first round of the development of the KM-GBF B.1 headline indicator. We present the initial proposal for the indicator and the testing process that aimed to compare options for design, mathematical aggregation approaches through a “look and feel” experience using “real life” ES time series data. While the entire testing process involved altogether six regions of the world (five countries and the EU), in this report we only focus on the outcomes from Norwegian data, discussing the difficulties of data selection, as well the results and lessons that could be learnt from them. Our findings highlight the sensitivity of the B.1 indicator to the content of ES accounts. The proposed aggregation methodology is particularly sensitive to fluctuations in “small” (and highly uncertain) ES flows, which can be partly mitigated by design choices. National discretion in reporting on the indicator, e.g. in the delineation/distinction of ES categories and the level of detail in defining ES flows, can also create challenges for the interpretation and comparability of the B.1 indicator. Accordingly, a fit-for-purpose B.1 indicator can best be achieved if alignment with the KM-GBF's objectives is already ensured during the compilation of ES accounts according to SEEA EA. This includes considerations about the sustainability of ES provision and the distinction between natural and anthropogenic ecosystem types. The lessons of this exercise were taken into consideration in the first detailed description of the B.1 indicator (called “B.1 metadata”) available on the website of the Convention on Biological Diversity, and Norway's ES time series could contribute significantly to the testing and development process. Nevertheless, further testing and refinement of the B.1 indicator methodology are still necessary, particularly regarding the selection of ESs, treatment of monetary data, and handling of data revisions. The whole exercise, especially the difficulties of selecting time series, can also provide useful lessons for the upcoming compilation of Norwegian national ES accounts for SEEA EA reporting.

Czúcz, B. 2024. Test av naturavtalens hovedindikatoren «B.1 økosystemtjenester» (Services provided by ecosystems) med data fra Norge. NINA Rapport 2492. Norsk institutt for naturforskning. Kunming-Montreal-rammeverket for naturmangfold (KM-GBF) omtales i Norge som naturavtalen. Naturavtalen identifiserer et sett med indikatorer som kan brukes til å vurdere om målene i avtalen nås. Det er kun «hovedindikatorer» («headline indicators») som er rapporteringspliktige for partslandene, sammen med et sett av kvalitative «binary indicators». I tillegg, er det foreslått en liste av frivillige indikatorer («component» og «complementary») som landene kan bruke for å supplere hovedindikatorer sammen med eventuelle nasjonale indikatorer. Disse indikatorene må framstilles på en vitenskapelig robust og praktisk gjennomførbar måte. Så langt det er mulig, skal indikatorene bygge på eksisterende rapporteringssystemer og etablert internasjonale standarder og metoder. Dette kan forbedre både effektiviteten i rapporteringen (gjenbruk av eksisterende data og informasjon) og harmonisere denne på tvers av land. Hovedindikator B.1 «Øko-systemtjenester» («Services provided by ecosystems») er en av de hovedindikatorene som bygger på FNs system for naturregnskap (SEEA EA), som er en etablert internasjonal statistisk standard. Utarbeidelsen av denne indikatoren krever likevel betydelig metodisk utvikling og testing før partene kan rapportere på den på en harmonisert måte og som grunnlag for analyser av globale og nasjonale trender mot oppnåelse av målene i naturavtalen. I denne rapporten presenterer vi det første forslaget for indikatoren. Vi beskriver testprosessen, som sammenlignet ulike alternativer for design og ulike matematiske tilnærminger for aggregering. Vi brukte reelle data om økosystemtjenester fra seks land og regioner i verden, inkludert Norge. Vi har hatt et spesielt fokus på de norske dataene og diskuterer vanskelighetene med datautvelgelse samt resultater og lærdommene som vi kan trekke fra denne testen. Våre funn belyser B.1-indikatorens følsomhet for regnskapet for økosystemtjenester. Den foreslåtte aggregeringsmetoden er spesielt følsom for svingninger i «små» (og svært usikre) strømmer av økosystemtjenester. Følsomheten for disse svingningene kan dempes ved designvalg. Ytterligere utfordringer ligger f.eks. i at ulike land kan velge ulike definisjoner eller avgrensninger for kategoriene av økosystemtjenester og ulik detaljeringsnivå i definisjonen av økosystemtjenestestrømmene. Dette kan gjøre at B.1-indikatoren ikke blir sammenlignbar mellom land. Vi mener derfor at en den beste måten å lage en formålstjenlig B.1-indikator på er ved å sikre at den er i tråd med SEEA EA prinsipper og i samsvar med naturavtalens mål. Dette inkluderer hensyn hvor bærekraftig leveringen av økosystemtjenester er, og at man skiller klart mellom økosystemtjenester levert av naturlige- og menneskeskapte økosystemtyper. Lærdommene fra denne øvelsen ble vurdert under den første detaljerte beskrivelsen av B.1-indikatoren (kalt «B.1-metadata»), som er tilgjengelig på nettsidene til konvensjonen om biologisk mangfold. Norske tidsserier over økosystemtjenester kan dessuten utgjøre et viktig bidrag til videre testing og utvikling. Ytterligere testing og foredling av B.1-metodikken er fortsatt nødvendig, særlig når det gjelder utvelgelsen av økosystemtjenester, håndtering av økonomiske data og av datarevisjoner. Hele øvelsen, spesielt utfordringene med å velge tidsserier, gir også nyttige lærdom for den kommende sammenstillingen av et nasjonalt naturegnskap i tråd med SEEA EA.

Norwegian Environment Agency (NEA). M-2819|2024