Kongeørn som tapsårsak for sau og lam. Tapsstudier i Rødsjø beiteområde 2014-2015

Stien, A., Hansen, I., Langeland, K. & Tveraa, T. Kongeørn som tapsårsak for sau og lam. Tapsstudier i Rødsjø beiteområde 2014-2015. – NINA Rapport 1285. 33 s. Rødsjø beiteområde har opplevd store tap av lam på utmark over flere år. Eierne av besetningene som beiter i området mener at tap til kongeørn har vært årsaken til de store tapene, men få kadaver har blitt funnet på sommerbeitene. Det har derfor ikke vært noen dokumentasjon som kunne understøtte eiernes påstander. På bakgrunn av dette ble det gjennomført en tapsundersøkelse i beiteområdet beitesesongene 2014 og 2015. Lam fra 4 besetninger ble påsatt radiohalsbånd for å gjøre det mulig å finne dem fort hvis de døde. I tillegg ble lammene veid før beiteslipp. På et utvalg lam ble blodprøver undersøkt for selen og avføringsprøver ble undersøkt for mage-tarmparasitter. Døde lam som ble funnet ble undersøkt for tegn til rovviltskade og et utvalg lammekadaver som var i relativt god forfatning ble sendt til obduksjon og evaluert med hensyn på sykdommer. Det var høye lammetap i både 2014 (18 %) og 2015 (24 %), mens tapet av voksne søyer var lavt (1 %). Kongeørna ble funnet å være det viktigste rovviltet knyttet til lammetap. Under studiet ble ingen andre rovviltarter enn kongeørn påvist som skadevolder. Tapet av lam til kongeørn foregikk gjennom hele beitesesongen og antallet kadaver som ble funnet og klassifisert som drept av kongeørn tilsier at minst 5-6 % av alle lammene som ble sluppet på beite ble drept av kongeørn. Dette er et betydelig høyere tapsnivå knyttet til kongeørn enn det man har funnet i tidligere studier i Norge (0-3 %). I tillegg til kongeørntap, omkom 5-10 % av lammene som ble sluppet på beite uten tegn på å ha blitt drept av kongeørn eller annet rovvilt. Dette tapet synes å skyldes ulykker og sykdom. Påviste tap til ulykker sto for ca 1/3 av dette tapet. Et utvalg kadaver ble obdusert ved Veterinærinstituttet i Trondheim. Hovedfunnene ved obduksjon var alveld, parasittære mage-tarm infeksjoner, bakterielle lungeinfeksjoner og mange lam var under middels hold. Ofte opptrådde flere av disse sykdommene i samme individ. For en stor gruppe kadaver klarte man ikke å komme frem til en sannsynlig dødsårsak. Denne gruppen tilsvarte 8 % av dyrene som ble sluppet på beite. Det er sannsynlig at denne gruppen består av både kongeørndrepte lam og lam som har omkommet av andre årsaker, som sykdom og ulykker, men andelen som hører hjemme i hver av disse kategoriene kan ikke bestemmes. Dette innebærer at det er betydelig usikkerhet knyttet til estimatene på tapene til kongeørn, sykdom og ulykker, estimatene på hhv. 5-6 % og 5-10 % kan tolkes som minimumsestimater. Sannsynligheten for at ett lam skulle gå tapt på utmarksbeite var påvirket av både lammets vårvekt og kjønn. Små lam, og værlam, hadde generelt større sannsynlighet for å dø i utmark. Det var store forskjeller i tap mellom besetningene og disse forskjellene varierte i noen grad mellom år. En stor del av denne variasjonen i tap kunne ikke forklares med variasjon i vårvekt og det var ingen klar sammenheng mellom gjennomsnittlig vårvekt i besetningene og tapsnivået i besetningen samme år. Det synes derfor som at en betydelig del av variasjonen i tap er knyttet til hva som foregår i utmarka. Alternativt er det aspekter ved driftsforholdene som ikke gir seg utslag i vårvekta, som er avgjørende for tapnivået. Dataene ga indikasjoner på at tap til kongeørn, sykdom og ulykker samvarierte i tid og rom. Dette åpner for at enten sykdomssituasjonen i besetningene gir økt tap til kongeørn, eller at kongeørnbestanden i området bidrar til økte sykdomsproblemer. Disse hypotesene blir diskutert i lys av tilgjengelige data, men resultatene fra undersøkelsene i Rødsjø beiteområde åpner ikke for å komme med en endelig konklusjon. En eksperimentell tilnærming synes nødvendig for å undersøke eventuelle årsaks-virkningsforhold.

Stien, A., Hansen, I., Langeland, K. & Tveraa, T. Kongeørn som tapsårsak for sau og lam. Tapsstudier i Rødsjø beiteområde 2014-2015. – NINA Report 1285. 34 pp. High losses of lambs has been a problem in the rangeland of Rødsjø for several years. The sheep owners have argued that golden eagle predation is the main cause of these high losses, but few carcasses has been found on these summer pastures. Documentation in support of the owners’ claims has therefore been lacking. A mortality study was therefore implemented in in the summers of 2014 and 2015. Radio collars were applied to lambs from 4 farms before they were released onto the rangeland to allow their carcasses to be found if they died. In addition, before release the lambs were weighed, blood samples were taken from a subset of animals for selenium analyses, and faces samples were investigated for gastrointestinal parasites from another subsample of animals. Recovered carcasses were investigated for signs of predator-inflicted injuries, and a sample of carcasses that was of suitable condition was sent for autopsy and evaluated with respect to disease. High losses of lambs were observed both in 2014 (18 %) and 2015 (24 %), while the loss of adult ewes was low (1 %). The golden eagle was found to be the main predator causing losses of lambs. No other predator species was documented to have killed lambs in the study area. Golden eagles killed lambs throughout the summer and the number of carcasses found with signs of golden eagle injuries imply that at least 5-6 % of the labs released onto the rangeland were killed by golden eagles. This is a substantially higher loss to golden eagles than what has been documented previously in Norway (0-3 %). In addition to losses caused by golden eagles, were 5-10 % of the lambs that were released onto the rangeland found dead without signs of predator-inflicted injuries. This loss seemed to be caused by diseases and accidents. Documented accidents accounted for about 1/3 of these losses. The veterinary autopsy of a sample of carcasses found the most significant diseases to be saut (alveld), gastrointestinal parasites and bacterial lung infections, and many emaciated lambs. Formany carcasses, the cause of mortality could not be determined, mostly because scavengers had eaten them. This group represented 8% of the lambs that were released onto the rangeland. Most likely were both lambs that were killed by golden eagles and lambs that have died of other causes, like disease and accidents, represented in this group of carcasses. However, the proportion belonging to each group can not be determined. This imply that the estimates of losses due to golden eagles, disease and accidents are highly biased, the estimates of respectively 5-6 % and 5-10 % can be interpreted as minimum estimates. On the rangeland, lamb mortality rates were affected by both the spring body mass of the lamb and its sex. Small lambs and male lambs had an elevated probability of dying. The farms differed with respect to their level of losses and these differences varied to some degree between years. However, it was no clear relationship between the farm level average spring lamb body mass and the level of losses the farm experienced the same year. A significant part of the variation in losses seems therefore to be associated with what goes on after the lambs are released onto the rangeland. Alternatively, aspects of the operating conditions on the farm that are not reflected in spring lamb body masses, determine loss levels. The data indicated that losses to golden eagles, disease and accidents co-varied in space and time. This may suggest that that either the disease situation on the rangeland affect losses to golden eagles, or that the golden eagle population contribute to elevated disease problems. We discuss these hypotheses in light of available data, but our empirical results do not allow a conclusion to be drawn. An experimental approach seems needed to determine the causal relationship.

© Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.