Kartlegging av naturtyper i by basert på eksisterende data, høydemodeller og ortofoto

Erikstad, L. og Kaur, M. 2017. Kartlegging av naturtyper i by basert på eksisterende data, høydemodeller og ortofoto - NINA Kortrapport 62. 31 s. Gjennom systemet NiN som ble lansert i versjon 2.0 i 2015 er det etablert systemer som kan klassifisere menneskeskapt arealdekke på lik linje med naturmark og seminaturlig mark. Et omfattende beskrivelsessystem kan utvide beskrivelsen til å fange variasjon innen de naturtypene som er definert. Til sammen gir dette helt nye muligheter til å beskrive og analysere byen ut fra en økologisk forståelse av den og samtidig forstå og beskrive de økosystemtjenester som produseres i bymiljøet. Bymiljøet har en god infrastruktur av kartdata som danner et godt utgangspunkt for naturtypekartlegging. Ved å omklassifisere eksisterende kartdata til tilhørende natur-system i NiN har man en god start for et mer fullstendig og arealdekkende naturtypekart for byen. Hvis vi samtidig har data for grøntstrukturen i byen og vet hva slags arealer som er samlet innen dette begrepet, vil utgangspunktet bli enda bedre. Rapporten beskriver bruk av eksisterende data i kombinasjon med ortofoto for: • Omklassifisering av infrastrukturkart til menneskeskapte naturtyper • Detaljert analyse av naturtyper i parker • Registrering av bergknauser og grunnlendte knausområder i indre by • Klassifisering av bebygd areal • Klassifisering av grøntstrukturen ved hjelp av eksisterende data Det skal ikke forventes at man ved enkle grep knyttet til digital kartlegging og fjernanalyse uten videre vil kunne produsere naturtypekart som kan nyttes med tilstrekkelig detaljering i praktisk forvaltning. Det er imidlertid mulig å utnytte eksisterende kartverk for å få på plass enkelte naturtyper som bidrar til å fylle ut bildet hvis man ønsker å få et mer heldekkende naturtypekart. Det er ingen grunn til manuelt å kartlegg menneskeskapte naturtyper på ny når man kan ta eksisterende kartdata og på en enkel måte reklassifisere disse. Det kan også være nyttig å gjøre egenskapskartlegging for å isolere spesielle områder der man vet at grupper av naturtyper fin-nes. Dette er også nyttig når man skal prioritere mer detaljert manuell kartlegging og hvordan denne kan legges opp. Eksisterende kartdatabaser kan være utfordrende å bruke fordi de har en tendens til å være bruksspesifikke, ofte med flekkvis og overlappende svært forvaltningspregete enheter. For ef-fektiv bruk av slike kartdata er det derfor et behov for en mye sterkere samordning og standardisering av ulike kartverk slik at man kunne utnytte den merverdi som ligger innebygget i ethvert kartliggingsprodukt.