Miljøtilskudd til tiltak for tilretteleggelse av beitearealer for trekkende gjess. En evaluering for Vesterålen, 2006-2007.

Tombre, I.M., Madsen, J., Bakken, J., Bergersen, E. & Hjerrild, J. 2007. Miljøtilskudd til tiltak for tilretteleggelse av beitearealer for trekkende gjess. En evaluering for Vesterålen, 2006-2007. - NINA Rapport 301. 61 s. I Vesterålen var det i 2006 og 2007 henholdsvis 8224 og 8334 dekar innmark som var med i miljøtilskuddsordningen for tilretteleggelse av beitearealer for rastende gjess. Andøy var kom-munen med det største arealet i ordningen, etterfulgt av Sortland, Hadsel og Øksnes (kun små arealer med i 2006). Det ble gjort noen justeringer fra 2006 til 2007 på hvilke arealer som var med i ordningen ved at nye arealer kom til og andre falt fra. Arealene var inndelt i lav og høy sats, en inndeling som synes rettferdig basert på de store forskjellene i gåsetettheter mellom de ulike lokalitetene. Det har vist seg viktig at beitearealene har en viss størrelse og gjerne har en sammenhengende overordnet geografisk beliggenhet for å kunne være et reelt tilbud til gjessene. I de fleste områdene foretrekker gjessene arealer på nedsiden av veien (mot sjø-siden), men lokale unntak finnes. Flest gåsedager ble registrert i Sortland, som også hadde en økning fra 2006 til 2007. Andøy hadde en reduksjon i gåsedager fra 2006 til 2007. Det var en lineær og signifikant økning av gåsedager med arealstørrelse (summert for hver kommune). Tettheten av gjess var høyest på arealene med høy sats. Det var til dels store prosentandeler av arealene med i ordningen som ble registrert uten gjess. Disse andelene ble betydelig redusert i 2007, med unntak av i Andøy som hadde en økning i 2007. Dette skyldes sannsynligvis at kommunen hadde færre gåsedager i 2007 sammenlignet med 2006. Summert kan det slås fast at etableringen av miljøtilskuddsordningen har hatt en avgjørende betydning for at de fleste konfliktene mellom rastende gjess og landbruksinteresser i Vesterålen i dag er redusert til et minimum. Fordelingen av midler kan imidlertid synes noe urettferdig, og det fore-slås en ytterligere kanalisering av tilskuddet mot områdene som har den største gåsebelastningen.

Tombre, I.M., Madsen, J., Bakken, J., Bergersen, E. & Hjerrild, J. 2007. Miljøtilskudd til tiltak for tilretteleggelse av beitearealer for trekkende gjess. En evaluering for Vesterålen, 2006-2007. NINA Rapport 301. 61 pp. In Vesterålen, Northern Norway, extensive areas (8224 decare in 2006 and 8334 decare in 2007) were involved in a subsidy agreement in 2006 and 2007. Four municipalities were in-cluded; Sortland, Hadsel, Andøy and Øksnes. Farmers received funding if they agreed to allow geese (pink-footed goose Anser brachyrhynchus and barnacle goose Branta leucoptera) to feed on their cultivated properties. Some area adjustments were made from year to year, and each location was categorized in either a high or a low rate compensation scheme. Two rate levels appeared necessary as the density of geese varied considerably among sites. A certain size of the fields included, as well as being a part of a coherent range, was important in order to serve as, in real terms, a goose foraging site. In general, fields on the seashore side of the roads were prioritized by the geese, although there were some exceptions. The number of goosedays was largest in Sortland municipality and an increase from 2006 to 2007 was regis-tered. In Andøy municipality a reduction in goosedays was registered (from 2006 to 2007). When the areas were summarised by subsidy rate in each municipality, there was a linear and significant increase in goosedays as areas increased and goose densities were highest on the high rate locations. On a substantial part of the locations no geese were registered over the study period. These locations were fewer in 2007 as adjustments were made, except for Andøy where an increase in such locations was observed. This was probably due to the fact that the number of goosedays was fewer in this municipality in 2007 compared to 2006. In summary, the subsidy agreements, as they are practiced in Vesterålen at present, have been the key to alleviate the conflicts between grazing geese and agricultural interests. The distribution of the financial resources among farmers may, however, seem a little unfair based on the variable densities of geese registered on the different properties. It is suggested that the funds available are further canalised to the farmers having the largest densities of geese.