Sårbarhetsvurdering av vegetasjon langs utvalgte stier i Fulufjellet nasjonalpark

Hagen, D. & Wold, L.C. 2017. Sårbarhetsvurdering av vegetasjon langs utvalgte stier i Fulufjellet nasjonalpark. – NINA Rapport 1431. 38 s. Fulufjellet nasjonalpark er i ferd med å utarbeide sin besøksstrategi. Forvaltningen ønsker i den forbindelse å få vurdert sårbarhet langs fem stier fra vernegrensa og i retning riksgrensa. Et mål er også at hele Fulufjellet, både på svensk og norsk side, i større grad skal ha en grenseoverskridende besøksforvaltning og at det også skal være mer aktivitet/bruk på norsk side enn det er i dag. Hvilke områder/stier som skal få hovedfokus er enda ikke avklart og sårbarhetskartleggingen er et ledd i arbeidet med en slik prioritering. På oppdrag fra Miljødirektoratet er Norsk institutt for naturforskning (NINA) i ferd med å utvikle modeller for sårbarhetsvurderinger i forhold til ferdsel i verneområder på fastlandet. Vurderingen i Fulufjellet bidrar til utvikling av modellen for vegetasjon i skog og fjell, i tillegg til den konkrete vurderingen av de utvalgte stiene. Utkast til manualer for skog og fjell blir klare i løpet av 2017, men det kan komme mindre justeringer fram til modellen er ferdig utviklet i 2019. Grunnlaget for sårbarhetsvurdering av vegetasjon er kartlegging av definerte sensitive enheter innenfor den lokaliteten som skal vurderes. Deretter blir enhetene vektet mot areal (dvs. hvor stor del av lokaliteten enheten dekker) og lokalisering (dvs. hvor enheten ligger i forhold til dagens, eller fram-tidig forventa bruk). Vurderingene er basert både på feltarbeid og på eksisterende kunnskap om vegetasjon og ferdsel. Generelt er det lite ferdsel langs stiene i Fulufjellet nasjonalpark. Hoveddelen av sensitive enheter i stiene ligger nede i den fuktige granskogen, mens det blir tørrere, flatere og mer robust vegetasjon i øvre del av skogen og opp mot fjellet. Stien opp Bergådalen ble vurdert opp til Storfurua. De sensitive enhetene er i de nedre delene, der stien går gjennom svært blaut og uframkommelig granskog. Det er forekomst av gammel granskog av Svært stor verdi langs stien. Den vanskelige adkomsten begrenser lokalitetens bruksomfang. Det vil kreve relativt omfattende tilretteleggingstiltak for å redusere sårbarheten. Stien langs Drøkkjekjeldvegen har noen fuktige områder i nedre del. Omlegging av stien langs korte strekker og enkel klopping er tilstrekkelig for å redusere sårbarheten dersom ferdselen øker. Hoveddelen av stien går i svært robust terreng og i vegetasjon som tåler økt bruk. Stien fra Girdalssetra er tydelig og smal, men ikke spesielt preget av bruk. Noen korte strekker går gjennom fuktig terreng og her kan sårbarheten enkelt reduseres ved enkel klopping. Stien opp mot riksgrensa går i robust terreng og tåler godt en økning i ferdselen. Som langs de andre stiene ligger de sårbare delene av Brynvegen i den fuktige granskogen, mens de tørre delene lengre oppe stort sett er robuste. Stien er nymerka og dersom dette gir økt ferdsel langs Storbekken, kan det vurderes å gjøre enkel klopping i korte strekninger. Stien opp Brynflået har mye ferdsel og er en attraktiv liten tur for mange. De bratte delene av stien er sårbare og sterkt preget av slitasje. Her bør det vurderes aktive tiltak for å hindre økende slitasje, erosjon og utvasking. Bedre merking kan kanalisere ferdselen til færre stier opp bakken. Det bør vurderes avbøtende tiltak for å lede vannet unna stien og tilrettelegge for gjenvekst. Dersom denne stien skal markedsføres med tanke på økt ferdsel må det i tillegg vurderes tyngre forsterkingstiltak, som steinsetting (jfr. for eksempel «sherpa-sti») i den bratteste kneika.