Foreligger det rettslige skranker når domstolen skal fastsette grunnlaget for dyretallet i beitesaker | Are there legal barriers when the court is to determine the basis for the number of animals in grazing cases

German. Tilgang til beitearealer har vært i folks interesse siden historisk tid. I takt med befolkningsveksten og samfunnsutviklingen, økte antall bruk og interessen for beitearealer frem til rundt 1950. Den gang da var det flere bruk og færre dyr på hvert bruk sammenlignet med dagens situasjon. I dag er det færre bruk, men hvert bruk har en større besetning og har dermed behov for tilsvarende mer utmarksareal. Den nye driftsmåten harmonerer dårlig med den etablerte eiendomsstrukturen i Norge. Med færre gårdsbruk som utnytter utmarka til beite, har interessen for annen bruk av utmarka økt. Annen bruk kan være urbanisering, etablering av hyttefelt, eller at den som har overtatt den nedlagte gården enten ved arv eller ved kjøp, ikke ønsker beitedyr i sin utmark. Ønsker og behov kan være mange, men de gjenværende bønder har fortsatt behov for tilgang til utmarksarealer til beite. Det tradisjonelle rettslige utgangspunkt er at beiterett er en grunneierrett. Dersom en skal kunne sende beitedyr på fremmed grunn, må en ha et stiftelsesgrunnlag for å få denne tilgangen. Det kan være at en har utmark i sameie eller at man har inngått avtale med grunneier. Et annet stiftelsesgrunnlag er at partene har foretatt faktiske handlinger, som over tid har skapt et nytt stiftelsesgrunnlag. Det kan for eksempel være ved hevd, alders tids bruk eller lokal sedvane. I tillegg har jordskifteretten en særskilt kompetanse i jordskifteloven § 3- 8 første ledd annet punktum adgang til å etablere et rettslig sambruk der det ikke er sambruk fra før – altså at jordskifteretten kan etablere beiterett på fremmed grunn uten at ett av de «tradisjonelle» grunnlag for beite på fremmed eiendom foreligger. Det er vel og bra at en har rett til å beite på fremmed grunn, men like sentralt er avgjørelsen om hvor mange beitedyr en har anledning til å sende i utmarka. Beiterettens omfang vil kunne ha en avgjørende betydning for besetningens størrelse, om det er økonomisk forsvarlig å starte opp drift eller å foreta ny-investeringer i driftsbygninger og utstyr mm. Når beiteretten og dens omfang skal avklares må jordskifteretten og domstolene ofte tilbake i gamle skylddelingsdokumenter og kjøpekontrakter for å finne ut hvilke rettigheter som ble gitt den gang da. Oppgaven søker å redegjøre for beiterettens ulike stiftelsesgrunnlag på fremmed grunn og de ulike grunnlagenes rettslige betydning for fastsettelsen av beiterettens omfang. I den forbindelse vil jeg i tillegg se nærmere på domstolpraksis, om den direkte eller indirekte innskrenker beiteretten med bakgrunn i annen lovgivning, eller ved utøvelse av et «fritt skjønn». Et fritt skjønn kan innebære at domstolen går ut over de skranker grunnlaget og omfanget av beiteretten i utgangspunktet gir.

M-EIE

English. Access to grazing land has been of interest to the people since historical times. Due to population growth and social development, the number of farms and the interest in grazing areas increased until around 1950. By then, there were more farms and less animals on each farm compared to the current situation. Today, there are less farms, while each farm has a larger herd and requires correspondingly more outfield area. This new mode harmonizes poorly with the established property structure in Norway. According with less farms exploiting the outfield for grazing, the interest in alternative utilizations has increased. This includes urbanization and establishment of cottage fields. Furthermore, it can be a person who has taken over a ceased farm either by inheritance or by purchase who do not want grazing animals in his outfield. Wishes and needs may be many, but the remaining farmers still requires access to the outfield areas for grazing. The traditional legal starting point is that grazing rights are a landowner right. If one is to send grazing animals to a neighbor´s area, one must have a foundation for establishment for access. It may be that one has an outfield in a joint ownership or that an agreement with the landowner is made. Another foundation for establishment is that the involved have performed actions over time and have thereby created a new foundation basis. For example, by claim, age of use, or local custom. In addition, the land subdivision court has special competence in the Land Subdivision Act § 3-8, first paragraph,second sentence. The court has access to establish a legal co-ownership where there is no such ownership before. Then, the land subdivision court can establish grazing rights on a foreign land without one of the "traditional" grounds for grazing on a foreign property is present. To have the right to send the animals for grazing on foreign land is beneficial, but the decision on how many animals to send into the outfield is also important. The scope of the grazing right may have a decisive meaning on the size of the herd, whether it is financially justifiable to establish a farm or to make new investments. When the grazing right and its scope are to be clarified, the courts often have to investigate old debt-sharing documents and purchasing contracts to reveal rights that were granted at that time. The thesis seeks to study the grazing right's different basis on foreign land and the legal significance of the various bases in determining the scope of the grazing right. In this context, I will pay close attention to case law, whether it directly or indirectly restricts the right to graze based on other legislation or simply by "free judgment". A free judgment may involve that the court goes beyond the limits provided by the basis and scope of the grazing right in the first place.