The Norwegian second home phenomenon : a critical perspective

The Norwegians’ construction and use of second homes has been an issue in public planning since the development of its antecedent, the cabin, began to take toll on the beautiful Norwegian landscape in the 1950s and 1960s. Still today, the development of second homes have great impacts on landscape, but maybe more troublesome are impacts to ecology and environmental issues such as energy use and use of materials. Although new environmental issues have been introduced by the continued development and increasing material standards, planning still seem to follow the same principles for spatial allocation and material use that were laid down in combination with the introduction of regulations in the 1965 planning act. Alongside the increased environmental issues, the increased material standards have also introduced other kinds of problems. One consequence is the rising cost of second homes, which secludes many from ownership. Nonetheless, second home ownership is still presented as something truly Norwegian and as a relief from the everyday stress. This thesis contributes by investigating some underlying political-economic structures and mechanisms that seem to drive the continued development of the phenomenon. This approach is entirely new as a research focus. This aim has been followed through three different articles, which the following synthesising chapters reflect upon, while also aligning the methodological, theoretical and empirical methods of the three articles. The first article reflects on the discrepancy between rising second home ownership cost and annual salary, links it to motives for ownership and, based on this, develops a concept of a Norwegian second home ownership paradox. The second article empirically explores the hypothesis of the first article, primarily through a questionnaire survey among second home owners. The third article looks at how planning and development of second homes have changed in an interplay with political changes of society, i.e. how neoliberalism seems to have influenced second home planning and which developments it has resulted in. The thesis adopts a critical realist ontology and the methodology that follows of moving from the concrete to the abstract and back again. It does so through the so-called RRREI(C) schema, which first aims at developing a so-called laminated system of the phenomenon, and then goes on to redescribe components of the laminated system with regards to a chosen theoretical frame. After this, it is a matter of either theoretically explaining antecedent causes to these components, or through retroduction, discover such antecedent causes. Subsequently, the theoretical frame needs to be empirically tested and possibly the frame needs to be altered, accordingly. As a basic theoretical frame, a concept of sustainability that adopt a strong conceptualizing, i.e. an understanding that rejects the notion that nature is substitutable with human-made capital, is chosen. This understanding operates for framing the problem issue in focus throughout the thesis. The main theoretical concepts rest on the mechanisms of the capitalist industrial growth oriented society. Therefore, the thesis is to some extent also a critical analysis of contemporary society and the consumerist practices, which it articulates on a broad spectrum and of which the Norwegian second home phenomenon is an intricate example. Through a questionnaire survey that asks about second home owners’ motives for ownership and use as well as whether their second home is financed through debt, the thesis investigates the reality of the Norwegian second home ownership paradox. Through a case study of the municipality of Trysil, applying document and interview analysis, some examples of the influences of neoliberalism on second home planning are investigated. The thesis contributes to research on different levels. First, there is the general contribution of the ontology of critical realism to research on second homes. The thesis shows how the rich ontology and following methodology can contribute to a deeper understanding of underlying structures and mechanisms that have not been seriously questioned before. The thesis also contributes to research by exemplifying how the RRREI(C) model for scientific inquiry of can be carried out, which is very rarely seen before. Second, the thesis contributes to the general knowledge production related to the research field of Norwegian second homes by offering a theorization and conceptualization of the field, which has been predominantly empirically oriented. The conceptualization and empirical confirmation of a second home ownership paradox as well as a description of the transformation of the phenomenon as going from convivial and simple to technocratic and commodified including iatrogenic second home planning, serves as new concepts to the understanding of the Norwegian second home phenomenon in relation to sustainability (environmental, social and economic). The thesis thereby also proves relevant to a wider theoretical debate related to sustainability in general, economic growth and the prospects of ecological modernization. Thirdly, these new concepts, and the analysis that lies behind them, prove valuable because planning needs to take a new direction if second home developments are not to continue the unsustainable practices it rests upon now. To foster a discussion, the thesis develops a set of planning principles, which basically tries to tame the increasing materiality of second home developments. Second home development needs, however, to be further problematized in relation to many different aspects of sustainability and the critical perspective should enter mainstream political discourse if a transition of the phenomenon is to be hoped for. The analysis and concepts put forth here might offer a starting point from which the basic conditions of planning could be discussed. If such basic conditions are not discussed and transformed, the continued reliance on planning for solving the multiplicity of environmental, economic and socio-cultural problems, originated in the modern second home phenomenon, will probably prove insufficient. At least, this is what history tells us.

Norges bygging og bruk av fritidsboliger har vært et problem i den offentlige planleggingen siden utviklingen av den moderne fritidsboligens forgjenger, hytta, begynte å forandre det vakre norske landskapet på 1950- og 1960-tallet. Utviklingen av fritidsboliger har fortsatt stor innvirkning på landskapet, men kanskje mer problematisk er innvirkningen på økologi og miljørelaterte faktorer som energibruk og bruk av materialer. Selv om nye miljøspørsmål har meldt seg gjennom fortsatt utbygging og økende materialstandarder, synes planleggingen fremdeles å følge de samme prinsippene for lokalisering og materialbruk som ble introdusert i forbindelse med innføringen av forskrifter i bygningsloven av 1965. Sammen med nye typer miljøbelastninger har økt materiell standard også medført andre typer problemer. En konsekvens er det stigende prisnivået for fritidsboliger, som avskjærer mange fra eierskap. Ikke desto mindre blir det å eie fritidsbolig fortsatt sett på som noe ekte norsk og som en utvei fra hverdagens stress. Denne avhandlingen undersøker noen underliggende politisk-økonomiske strukturer og mekanismer som ser ut til å drive den fortsatte utviklingen av fritidsbolig-fenomenet. Denne tilnærmingen er helt ny som forskningsfokus. Dette formålet har blitt fulgt gjennom tre forskjellige artikler som de følgende «kappe»-kapitlene reflekterer over, samtidig som de forbinder de metodologiske og teoretiske tilnærmingene og de empiriske metodene, som de tre artiklene bygger på. Den første artikkelen reflekterer over en stigende uoverensstemmelsen mellom fritidsboligkostnader og folks lønnsnivå og diskuterer denne motsetningen opp imot motiv for eierskap. Med bakgrunn i dette utvikler artikkelen et begrep om et norsk fritidsboligeierskaps-paradoks. Den andre artikkelen undersøker empirisk hypotesen fra den første artikkelen, først og fremst gjennom en spørreskjemaundersøkelse blant eiere av fritidsboliger. Den tredje artikkelen ser nærmere på hvordan planlegging og utvikling av fritidsboliger har endret seg i samspill med politiske samfunnsendringer, dvs. hvordan nyliberalismen ser ut til å ha påvirket planlegging av fritidsboliger og hvilke konkrete utviklingstrekk dette har resultert i. Avhandlingen bygger på kritisk realistisk ontologi og en metodikk basert på denne, der forskningen beveger seg fra det konkrete til det abstrakt og tilbake igjen. Dette gjøres ved å følge det såkalte RRREI(C)-skjemaet, som først tar sikte på å utvikle et såkalt laminert system av fenomenet, og deretter fortsetter ved å beskrive komponentene i det laminerte systemet på nytt ved hjelp av begreper fra en valgt teoretisk ramme. Etter dette handler det om å teoretisk forklare underliggende årsaker til disse komponentene, eller å komme på sporet etter slike underliggende årsaker gjennom såkalt retroduksjon. Deretter må den teoretiske rammen bli empirisk testet. Muligens må rammen så endres i tråd med de empiriske funnene. Som en grunnleggende teoretisk ramme bygger avhandlingen på et begrep for bærekraft med høy vekt på å respektere naturen. Dette innebærer en avvisning av ideen om at naturen er substituerbar med menneskelig kapital. Denne bærekraftforståelsen utgjør en overordnet ramme for arbeidet med problemstillingene gjennom hele avhandlingen. De viktigste teoretiske begrepene dreier seg om mekanismene i det kapitalistiske industrielle vekstorienterte samfunnet. Derfor inneholder avhandlingen til en viss grad også en kritisk analyse av dagens samfunn og forbrukerpraksis som manifesterer seg på en lang rekke områder og som det norske fritidsboligfenomenet er et intrikat eksempel på. Gjennom en spørreskjemaundersøkelse om fritidsboligeieres motivasjon for eierskap og bruk, samt om hvorvidt fritidsboligen(e) er finansiert gjennom gjeld, belyser avhandlingen i hvilken grad det postulerte fritidsboligeierskaps-paradokset eksisterer i blant norske fritidsboligeiere i dag. Gjennom en case-studie av Trysil kommune, basert på dokument- og intervjuanalyse, belyser avhandlingen dessuten eksempler på nyliberalismens påvirkning på fritidsboligplanleggingen. Avhandlingen bidrar til forskningslitteraturen på ulike nivåer. For det første gir den et generelt teoretisk bidrag gjennom å anvende kritisk realistisk ontologi innenfor forskning på fritidsboliger. Avhandlingen viser hvordan denne rike ontologien og tilhørende metodikk kan bidra til en dypere forståelse av underliggende strukturer og mekanismer som i liten grad har blitt undersøkt tidligere innenfor dette forskningstemaet. Tilsvarende bidrar avhandlingen generelt til forskningslitteraturen ved å eksemplifisere hvordan den kritisk-realistiske modellen for vitenskapelig undersøkelse dvs. RRREI(C)-skjemaet, kan brukes i praksis, noe som sjelden er sett før. For det andre bidrar avhandlingen til generell kunnskapsproduksjon innenfor forskningen om fritidsboliger gjennom teoretisering og konseptualisering av dette forskningstemaet, som for tidligere for det meste har vært ensidig empirisk orientert. Avhandlingen bidrar også med nye begreper til forståelsen av det norske fritidsboligfenomenet i forhold til bærekraft (miljø, sosial og økonomisk) gjennom konseptualisering og empirisk bekreftelse av et norsk fritidsboligeierskaps-paradoks, samt en beskrivelse av fenomenets forvandling fra å være samværsorientert og enkelt til å være teknokratisk og varepreget. En iatrogen (dvs. med negative bivirkninger) fritidsboligplanlegging hører også med til denne endringen. Disse begrepene bidrar til en forståelse av fritidsboligfenomenet i forhold til bærekraft. Avhandlingen bidrar derfor også med kritiske perspektiver til en bredere teoretisk debatt rundt bærekraft, økonomisk vekst og økologisk modernisering. For det tredje er avhandlingens sentrale begreper og analysene som ligger bak dem verdifulle i lys av at planleggingen må ta en ny retning hvis utbyggingen av fritidsboliger ikke skal fortsette langs det ikke-bærekraftige sporet den følger nå. For å stimulere til diskusjon utvikler avhandlingen et sett av planleggingsprinsipper som kan bidra til å snu det økende materielle forbruket som fritidsboliger fører med seg. For å få til en overgang til et bærekraftig fritidsbolig-fenomen, er det imidlertid nødvendig med ytterligere problematisering av utbyggingen av fritidsboliger i forhold til de mange forskjellige aspektene av bærekraft. En slik problematisering må også bli en del av den fremherskende politiske diskursen. Analysen og begrepene som presenteres her, kan gi et utgangspunkt for å diskutere de grunnleggende vilkårene for planlegging. Hvis slike grunnleggende forhold ikke blir diskutert og endret, vil planleggingen fortsatt være ute av stand til å løse mangfoldet av miljømessige, økonomiske og sosialkulturelle problemer som det moderne fritidsboligfenomenet gir opphav til. Det forteller historien oss i det minste.