Fiskebiologiske undersøkelser i Skjoma 2013-2018. Sluttrapport

Gjelland, K.Ø, Falkegård, M., Foldvik, A. & Berg, M. 2018. Fiskebiologiske undersøkelser i Skjoma 2013-2018. Sluttrapport 2018. NINA Rapport 1524. Norsk institutt for naturforskning. NINA har i perioden 2013-2018 gjennomført ungfiskregistreringer og gytefisktellinger av laks og sjøaure i Skjoma. Ungfiskeregistreringene er gjennomført med bruk av transektfiske med elfiskeapparat i september, og oppskalering av tettheter til totale mengder av den enkelte art og årsklasse på anadrom strekning. Gytefiskundersøkelsene har vært gjennomført med to drivtellinger, en i siste uka i september tilpassa gytetida til sjøaure, og en to uker senere tilpassa laks. De siste to årene har det også vært gjennomført gytegropundersøkelser. Våre viktigste funn var: 1. Overlevelsen fra egg til 1 år gammel (2 somre) fisk er i mange år en flaskehals i ungfiskproduksjonen i Skjoma. 2. Rekrutteringsanalyser basert på gytefisktellinger i perioden 2001-2017 viste at dårlig rekruttering hos laks har sammenheng med lite vann om vinteren og mye vann i gytesesongen. Forskjellen mellom vannstand i gyteperioden og ved minste vintervannføring er en indikator for forskjellen i vanndekt elveareal i gyteperioden og om vinteren. Indikatoren kalles gytevannstand, og er et uttrykk for risikoen for at en gytegrop skal tørrlegges og/eller fryse i løpet av vinteren. Det var også en svak negativ sammenheng mellom rekruttering av laks og tetthet av laks i samme årsklasse. 3. Vi fant ingen sammenheng mellom rekrutteringen av sjøaure og gytevannstand. Aurerekruttering hadde imidlertid en sterk tetthetsbegrensing; rekrutteringen var dårligere ved høge tettheter av aure i samme årskull enn ved lave tettheter. Slik tetthetsregulering kan føre til bedre overlevelse for yngel som klekker etter vintre med høg dødelighet i grytegroper. Dette kan resultere i maskering av variasjon i gytegropoverlevelse (kompensatorisk dødelighet). 4. Gytegropundersøkelsene viste imidlertid at både laks og sjøaure kunne bli utsatt for høg dødelighet i gytegropene Det var i sesongen 2016-2017 og 2017-2018 stor forskjell i eggoverlevelse mellom de to sesongene for både laks og sjøaure; god overlevelse i samsvar med liten gytevannstand i 2016-2017, og dårlig overlevelse i samsvar med ekstremt lav vintervannføring vinteren 2018. 5. I overlevelsesestimater av ungfisk basert på elfiskeundersøkelsene fant vi stor variasjon i overlevelsen fra egg til 1 år gammel (2-somrig) fisk, i tråd med stor variasjon i gytegropoverlevelse. 6. Basert på overlevelsesestimatene fra 1- til 3-årig fisk, konkluderer vi med at det ikke foreligger noen sterk flaskehals på ungfiskfiskproduksjonen i disse aldersklassene i Skjoma. Overlevelsen fra 1-årig til 2-årig fisk var 78 % og 69 % for henholdsvis laks og sjøaure, med lav variasjon i estimatene. Denne overlevelsen kan være estimert noe høgt på grunn av noe lavere fangbarhet blant ettåringer enn blant to-åringer, men indikerer god overlevelse på dette ungfiskstadiet. Gjennomsnittlig overlevelse fra 2-årig til 3-årig fisk var 43 % og 36 % for henholdsvis laks og sjøaure, med noe høgere variasjon enn for ettåringene. Dette kan være noe lavt estimert, fordi enkelte både laks og sjøaure smoltifiserer allerede som 3-åringer, og vil da ikke komme med som overlevende i denne overlevelsesanalysen. Vi fant også indikasjoner på at en del fisk i denne størrelsesgruppen kan oppholde seg i terskelbassengene. 7. Gjennomsnittlig overlevelse fra egg til presmolt ble estimert til 1.4 % og 0.4 % for henholdsvis laks og sjøaure i Skjoma. Dette er lavt, men ikke så lavt som tidligere hevdet for vassdraget. For laks er det er heller ikke lavere enn det som ligger til grunn for metodikken for beregning av gytebestandsmål, men er vesentlig lavere enn for smolt fra Halselva i Finnmark, som har same smoltalder. Det er viktig å merke seg at overlevelsesprosenten fra egg til ungfisk betinger at en kjenner fekunditeten til hofisken. Fekunditeten til laks og sjøaure i Skjoma er ikke undersøkt, vi har brukt henholdsvis 1450 og 1750 egg/kg. De reelle verdien kan være både lavere og høgere enn dette, men det påvirker ikke analysene våre utover overlevelsesprosenten og rekruttering fra egg til senere stadier. 8. Sjøaure hadde gjennomgående lavere overlevelse enn laks. Fordi overlevelsen var nesten like god som for laks i 1-2 og 2-3 årsstadiene, må forskjellen i stor grad ligge på overlevelse på årsyngel-stadiet, eventuelt også i gyteperioden. Rekrutteringen av sjøaure var mye sterkere påvirket av tetthet enn hos laks i langtidsanalysene av gytefisk, og det samme mønsteret så ut til å gjelde for ungfisk. Vi så imidlertid en positiv sammenheng mellom tetthet og rekruttering også hos ungfisk av aure klekket fra lave eggdeponeringsestimat. 9. Hulromskapasiteten i Skjoma ble funnet å være middels god. Det vil medføre en tetthetsbegrensing på høge tettheter av fisk og/eller svært lave vannføringer. Overlevelsesestimatene i ungfiskstadiene indikerte overlevelsen har vært generelt god for ett-årig fisk og eldre de siste fem år, og at hulromskapasiteten ikke har vært en sterkt begrensende faktor ved de tettheter av ungfisk det har vært i denne perioden. 10. Lavt tørrstoffinnhold i fisken på våren tyder på lavt energiinnhold, og at ungfisken kan være utsatt for energiavhengig dødelighet gjennom vinteren. Aure hadde noe lavere tørrstoffinnhold en laks både høst og vår, og aure hadde også noe høgere dødelighet enn laks også for ungfiskstadier over ett-åringer. Dette kan peke på at noe av dødeligheten hos aure skyldes begrenset næringstilgang og lave energiressurser. 11. Fredningstiltaket på laks fra 1997 har hatt god effekt, og laksebestanden har hatt en positiv vekst for alle undersøkte generasjoner. Gytebestanden har vært nær eller over gytebestandsmålet i 5 av de siste 10 årene. Men vi fant også indikasjoner på at en gytebestand på størrelse med gytebestandsmålet gir lite høstbart overskudd, selv om gytebestandsmålet er kun halvparten av det det ville vært dersom Skjoma var en uregulert elv. For aure var det klare tegn til at bestanden har vært ved eller over bærekapasiteten i mange av årene i perioden. Stor risiko for at gytegroper tørrlegges, lite vanndekt areal i perioder med lav vannføring og mangel på skjultilgang kan gjøre at tetthetsavhengighet for overleving av ungfisk av laks og ørret begrenser produksjonen av smolt på et lavt nivå i Skjoma. Det viktigste målet for denne rapporten var å avdekke flaskehalser i ungfiskproduksjonen. Vi har vist at den største flaskehalsen er lav vintervannføring og stor forskjell i vannføring i gytetida, som i mange år gir høge dødeligheter av egg i gytegroper. Vannføringsregimet virker over hele den anadrome strekninga, og kan gi store utslag på bestandsnivå. Vi har i dette oppdraget ikke anledning til å vurdere ulike minstevannføringsscenarioer, det er det opp til den pågående revisjonsprosessen å ta seg av. En konsekvens av dette er også at vi ikke kan gi råd om tiltak som gir bedre næringstilgang i hovedelva, fordi dette er så nært knytta opp mot vannføringsregimet. Vi gir forslag til tiltak som kan bedre tilgjengeligheten av gode habitat for gyting og for skjul, og sikre en raskere kolonisering av nyåpnede arealer ovenfor Fallan. Forslag til tiltak: 1. For å ta nye gyteområder oppstrøms for Fallan raskt i bruk, anbefales det å flytte opp gytemoden fisk. Det er imidlertid absolutt nødvendig at laks gentestes for å hindre at det blir flyttet opp laks med oppdrettsgener. 2. Bygging av nålestengsler i terskeltrapper/renner vil gi mindre vannstandsreduksjon i terskelbassenget ved å strupe spalta vinterstid. Spaltene i Stibergterskelen og Berghølla bør omarbeides for å redusere tverrliggeren i spalta. 3. Rett oppstrøms og nedstrøms for terskeltrappene er det gode strømforhold og sikker vanndekning, og der det er egnet substrat er det også gyting i disse områdene. Der substratet er dårlig egnet, bør det legges ut substrat som er egnet for gyting på en måte som samtidig sikrer mot tørrlegging ved lav vannføring. I terskelbassengene anbefales det å legge til rette for auregyting, nedstrøms for laksegyting fordi vannet her har større fart. Utlegging av passende gytesubstrat for laks bør også vurderes i øvre mot midtre deler av Langforsen. 4. Tersklene bør beholdes, men bør gås over for å redusere lekkasjer. Utløpskanalen fra tersklene kan med fordel gjøres slakere og lengre, med steinsetning for å gi god hulromstilgang. Sli det er i dag er disse rennene i stor grad i betong, og fremstår som lite ungfiskvennlige oppveksthabitat. En ombygging av disse framfor fjerning av terskelen vil kunne gi vesentlig bedre habitat-tilgang for ungfisk. 5. Tilgjengeligheten til oppvekstområder i sidebekker må bedres for å gi utvida oppvekstområde for sjøaure. 6. Steinrankene i Bergholla fungerer godt som skjul, og er aktivt brukt av ungfisk. Det anbefales å legge ut flere slike steinranker mange steder i terskelbassengene, og eventuelt også i andre større kulper. Her må det betydelig innsats til skal det gi effekter på bestandsnivå. Det er helt nødvendig å ha dataserier på ungfiskrekruttering og oppvandring av gytefisk for å kunne evaluere flaskehalser og effekten av tiltak for å bedre rekrutteringen. Dersom man ikke kan sette tetthetene av fisk inn i et rekrutteringsperspektiv, mangler man verktøy for slik evaluering. Det er derfor viktig å videreføre gytefisktellinger og ungfiskundersøkelser basert på elfisketransekter, og den nylig åpnede strekningen ovenfor Fallan må inkluderes i dette. Den lange tidsserien med gytefisktellinger har vært svært verdifull for våre analyser, og erfaringene med manglende gytefisktellinger i 2012 viser at manglende/mangelfullle gytefisktellinger svekker analysene. Ved drivtelling bør det også gjennomføres håvfiske for å gi skjellmateriale for livshistorie-analyser av individene, gjerne med større vekt på sjøaure enn det har vært til nå. Ved å kombinere ungfiskundersøkelsene med PIT-merking og data-analyser fra den etablerte PIT-antenna ved Pato vil en få en kunne følge overlevelsen i både i elv og sjø, og dermed identifisere viktige faktorer som påvirker rekruttering av laks og sjøaure i de respektive habitat. Det bør arbeides aktivt med kvantitative modeller for å simulere smoltproduksjon ved ulike miljøforutsetninger. Slike modeller er et svært nyttig verktøy for å evaluere effekten av tiltak før de settes ut i livet.Forslag til tiltak: 1. For å ta nye gyteområder oppstrøms for Fallan raskt i bruk, anbefales det å flytte opp gytemoden fisk. Det er imidlertid absolutt nødvendig at laks gentestes for å hindre at det blir flyttet opp laks med oppdrettsgener. 2. Bygging av nålestengsler i terskeltrapper/renner vil gi mindre vannstandsreduksjon i terskelbassenget ved å strupe spalta vinterstid. Spaltene i Stibergterskelen og Berghølla bør omarbeides for å redusere tverrliggeren i spalta. 3. Rett oppstrøms og nedstrøms for terskeltrappene er det gode strømforhold og sikker vanndekning, og der det er egnet substrat er det også gyting i disse områdene. Der substratet er dårlig egnet, bør det legges ut substrat som er egnet for gyting på en måte som samtidig sikrer mot tørrlegging ved lav vannføring. I terskelbassengene anbefales det å legge til rette for auregyting, nedstrøms for laksegyting fordi vannet her har større fart. Utlegging av passende gytesubstrat for laks bør også vurderes i øvre mot midtre deler av Langforsen. 4. Tersklene bør beholdes, men bør gås over for å redusere lekkasjer. Utløpskanalen fra tersklene kan med fordel gjøres slakere og lengre, med steinsetning for å gi god hulromstilgang. Sli det er i dag er disse rennene i stor grad i betong, og fremstår som lite ungfiskvennlige oppveksthabitat. En ombygging av disse framfor fjerning av terskelen vil kunne gi vesentlig bedre habitat-tilgang for ungfisk. 5. Tilgjengeligheten til oppvekstområder i sidebekker må bedres for å gi utvida oppvekstområde for sjøaure. 6. Steinrankene i Bergholla fungerer godt som skjul, og er aktivt brukt av ungfisk. Det anbefales å legge ut flere slike steinranker mange steder i terskelbassengene, og eventuelt også i andre større kulper. Her må det betydelig innsats til skal det gi effekter på bestandsnivå. Det er helt nødvendig å ha dataserier på ungfiskrekruttering og oppvandring av gytefisk for å kunne evaluere flaskehalser og effekten av tiltak for å bedre rekrutteringen. Dersom man ikke kan sette tetthetene av fisk inn i et rekrutteringsperspektiv, mangler man verktøy for slik evaluering. Det er derfor viktig å videreføre gytefisktellinger og ungfiskundersøkelser basert på elfisketransekter, og den nylig åpnede strekningen ovenfor Fallan må inkluderes i dette. Den lange tidsserien med gytefisktellinger har vært svært verdifull for våre analyser, og erfaringene med manglende gytefisktellinger i 2012 viser at manglende/mangelfullle gytefisktellinger svekker analysene. Ved drivtelling bør det også gjennomføres håvfiske for å gi skjellmateriale for livshistorie-analyser av individene, gjerne med større vekt på sjøaure enn det har vært til nå. Ved å kombinere ungfiskundersøkelsene med PIT-merking og data-analyser fra den etablerte PIT-antenna ved Pato vil en få en kunne følge overlevelsen i både i elv og sjø, og dermed identifisere viktige faktorer som påvirker rekruttering av laks og sjøaure i de respektive habitat. Det bør arbeides aktivt med kvantitative modeller for å simulere smoltproduksjon ved ulike miljøforutsetninger. Slike modeller er et svært nyttig verktøy for å evaluere effekten av tiltak før de settes ut i livet.