Ringtest av krepsdyrundersøkelser i Norge

Jensen T.C., Walseng B., Schartau A.K., Brekke E., Hobæk A., Hårsaker K., Skautvedt E., Stabell T. 2020. Ringtest av krepsdyrundersøkelser i Norge. NINA Rapport 1872. Norsk institutt for naturforskning. Krepsdyr tilhørende gruppene vannlopper (Cladocera) og hoppekreps (Calanoida og Cyclopoida) er viktige indikatororganismer i overvåkingen av innsjøer i Norge. I likhet med de fleste andre biologiske indeksene i det norske klassifiseringssystemet, er også krepsdyrindeksene basert på indikatorarter. Taksonomisk kompetanse på artsnivå er derfor en forutsetting for å kunne fastsette økologisk tilstand basert på krepsdyr. Forskjeller i krepsdyrbestemmelser mellom aktører/laboratorier som deltar i overvåkingen vil kunne påvirke indeksverdiene og dermed resultatene av tilstandsklassifiseringen. Vi har utført den første sammenligningen av krepsdyrbestemmelser i Norge for å høste erfaringer om hvordan en ringtest for krepsdyrbestemmelser kan organiseres. I tillegg er det også et formål å finne ut om og i hvilken grad artsbestemmelse av krepsdyr fra innsjøer varierer mellom aktører og om slike forskjeller påvirker klassifiseringen av økologisk tilstand. Det deltok syv laboratorier i ringtesten som bestod av to deltester. I deltest 1 skulle deltakerne artsbestemme homogeniserte, fraksjonerte prøver fra tre innsjøer (en referanse, en forsuret/sur og en eutrofiert innsjø), mens deltest 2 bestod i artsbestemmelse av en prøve med identisk artsinventar. Resultatene fra deltest 1 viste at det var en markant variasjon mellom laboratorier for de fleste av de undersøkte parameterne som ga seg utslag i en signifikant effekt på antall bestemte taksa/arter, antall indikatorarter, taksonomisk skår, og artssammensetning. Dette var tilfellet uansett om «sjeldne arter» (< 0,1 %) var inkludert i datasettet eller ei. Forskjeller mellom laboratorier i taksonomisk kompetanse og/eller forskjeller i prosessering av prøvene er de mest sannsynlige forklaringene på variasjonen mellom laboratorier. Forskjellene i taksonomisk bestemmelser resulterte i stor variasjon i økologisk tilstandsklassifisering, både for forsuring og eutrofiering, og økologisk tilstand for samme innsjø varierte i noen tilfeller med hele fire tilstandsklasser. Det er ikke utarbeidet noen fasitliste for deltest 1, og laboratoriene er derfor ikke rangert på bakgrunn av resultatene. I deltest 2 var det mindre forskjeller mellom laboratoriene. I noen tilfeller manglet det arter fra den utsendte listen og i andre tilfeller var det registrert arter som ikke sto på den utsendte listen. Dette skyldes nok i hovedsak feilbestemmelser. Det ble imidlertid avdekket et enkelt tilfelle der en prøve hadde blitt utilsiktet «forurenset» med et individ av en art som ikke var valgt ut til testen. Resultatene fra ringtesten viser klart at det er behov for en kvalitetssikring av de taksonomiske bestemmelsene av krepsdyr så lenge vassdragsovervåkingen er anbudsbasert. En ringtest vil synliggjøre forskjeller mellom laboratorier for anbudsgivere, øke kvaliteten av de taksonomiske bestemmelser og dermed redusere feil i økologisk tilstandsklassifisering. Det anbefales derfor at laboratorier som skal jobbe med krepsdyrbestemmelser som ledd i vassdragsovervåken/vannforskriften, deltar i ringtester. Erfaringene fra vår ringtest vil kunne være nyttige for hvordan eventuell fremtidig ringtest for krepsdyrbestemmelser legges opp. Man kan forestille seg at en fremtidig ringtest inneholder begge eller kun én av de to deltester som inngår i denne testen. Hva som velges, vil i høy grad være et ressursspørsmål. Fordelene og ulempene ved de to deltestene diskuteres i rapporten. Vi anbefaler uansett at det brukes fiksert materiale/prøver i en fremtidig test, og ikke bilde/videomateriale.