Norsk insektovervåking. Rapport fra feltsesong 2024

Åström, J., Gohli, J., Birkemoe, T., Brealey, J., Dahle, S., Davey, M., Ekrem, T., Fossøy, F., Laugsand, A., Opsahl, N., A., Solvang Klokke, V., Staverløkk, A. & Sverdrup‐Thygeson, A. 2025. Norsk insektovervåking. Rapport fra feltsesongen 2024. NINA Rapport 2526. Norsk institutt for naturforskning. http://hdl.handle.net/11250/3167288 Denne rapporten dokumenterer virksomheten i Norsk insektovervåking (NorIns) i 2024 og presenterer noen hovedfunn. Til denne rapporten har referansebasen for DNA‐strekkoder og rutinene for artsidentifisering fått en stor oppdatering, noe som har forbedret evnen til å identifisere det innsamlede materialet. Hele dataserien er kjørt igjennom på nytt, noe som betyr at resultater fra tidligere år også er oppdatert. Det totale artsantallet, og antallet rødlistede og fremmede arter, har derfor økt betydelig. Vi estimerer nå at overvåkingsprogrammet har fanget nesten 27 000 arter insekter siden starten i 2020 (sammenlignet med litt over 20 000 som ble rapportert i fjorårets rapport). I tillegg er det funnet et par hundre andre arter leddyr. De fleste av artene kan fortsatt ikke kobles til kjente referansestrekkoder og dermed få et artsnavn, men drøyt 6 200 arter har i denne versjon et artsnavn med tilstrekkelig konfidanse for å rapporteres. For hele Norge er det kjent ca. 20 000 arter insekter fra tidligere, altså betydelig færre enn hva bare dette overvåkingsprogrammet har registrert. Det er imidlertid velkjent at det mangler en fullstendig artsliste for alle insektarter i landet. Faktisk utgjøres en betydelig del av insektmangfoldet i Norge og den øvrige verden av såkalte «dark taxa», der artene enten er ukjente for vitenskapen eller svært vanskelige å skille. DNA‐metodikk er den eneste praktiske måten å håndtere et så stort og rikt materiale som dette i en løpende overvåking, og teknikken muliggjør også storskala overvåking av insekter som ennå ikke er navngitt. I 2024 ble overvåkingen utvidet til å inkludere også semi‐naturlig mark på Vestlandet, og programmet er dermed landsdekkende for semi‐naturlig mark. Skog overvåkes foreløpig kun på Østlandet, men overvåkingsprogrammet ville hatt stor nytte av å inkludere denne habitattypen i flere regioner. Sammenlignet med andre land har Norge kommet langt med insektovervåking basert på malaisefeller og metastrekkoding, men det er planer på å implementere lignende overvåkingsmetodikk i øvrige deler av Europa. Etter fire år med enhetlig nedgang snudde tallene for insektbiomasse opp på Østlandet og Sørlandet. Den tilsynelatende kraftige nedgangen er dermed brutt, selv om utviklingen varierer mellom regioner. Det kreves lengre tidsserier før man kan si noe om vedvarende trender i biomassen. Værvariabler fortsetter å forklare en stor del av variasjonen i fangstmengder, men dette dreier seg først og fremst om variasjoner innenfor sesongene eller mellom områder. Vi har fortsatt ikke en god kvantifisert forståelse av variasjoner mellom år, hvilket realistisk sett krever lengre tidsserier. Det første omdrevet på Østlandet ble fullført i 2024 og vi kan nå oppsummere noe av insektfunnene i regionen. Vi ser tydelige mønstre i biomangfoldets fordeling, der høyde over havet er en kraftig prediktor og der det største mangfoldet finnes i dalførene og lavlandet omkring Oslo. Litt uventet viser ikke biomassen like tydelige mønstre. En foreløpig analyse antyder at temperatursummen er en viktig prediktor for insektaktiviteten, og datasettet kan brukes til å analysere trender og forskjeller i fenologi mellom ulike insektgrupper. Vi har også sett på hvordan sammensetningen av artssamfunnet – som kan betraktes som et fingeravtrykk av hvilke insekter du finner på et spesifikt sted – varierer over hele landet. Dette viser det unike ved hver nasjonale region, ved at forskjellen eller avstanden mellom individuelle artsfellesskap i stor grad samsvarer med deres geografiske plassering, og dermed ligner et nasjonalt kart. Vi har i 2024 undersøkt resultatene av å knuse fangstene i vindusfeller før metastrekkoding, i håp om å forbedre identifiseringen av biller i skogslokalitetene. Dette ble såpass vellykket at vi anbefaler å fortsette med denne metodikken for vindusfeller. Gevinsten i mengden artsfunn vurderes som tilstrekkelig høy til å motivere tapet av muligheten til å etterprøve funnene. Det vurderes fortsatt som viktig å oppbevare det hovedsakelige fellematerialet fra malaisefellene, for verifisering av arer og for å muliggjøre videre analyser som ennå ikke er praktisk gjennomførbare.

Åström, J., Gohli, J., Birkemoe,T., Brealey, J., Dahle, S., Davey, M., Ekrem, T., Fossøy, F., Laugsand, A., Opsahl, N., A., Solvang Klokke, V., Staverløkk, A. & Sverdrup‐Thygeson, A. 2025. Norwegian insect monitoring program. Report from the field season of 2024. NINA Report 2526. Norwegian Institute for Nature Research. http://hdl.handle.net/11250/3167288 This report documents the activities of Norwegian Insect Monitoring (NorIns) in 2024 and presents some key findings. For this report, the reference database for DNA barcodes and the routines for species identification have received a major update, which has improved the ability to identify the collected material. The entire data series has been re‐processed, meaning that results from previous years are also updated. The total number of species, and the number of red‐listed and alien species, has therefore increased significantly. We now estimate that the monitoring program has captured almost 27,000 insect species since its start in 2020 (compared to just over 20,000 reported in last year’s report). In addition, a couple of hundred other arthropod species have been found. Most of these species still cannot be linked to known reference barcodes and thus be given a species name. However, a little over 6 200 species of insects are now identified to species with enough confidence to be reported. For all of Norway, approximately 20,000 insect species are known from before, which is significantly fewer than what this monitoring program alone has recorded. However, it is well‐known that a complete species list for all insect species in the country is lacking. In fact, a significant part of the insect diversity in Norway and the rest of the world consists of so‐called “dark taxa,” where the species are either unknown to science or very difficult to distinguish. DNA methodology is the only practical way to handle such a large and rich material in ongoing monitoring, and it also enables large‐scale monitoring of insects that have not yet been identified. In 2024, the monitoring was expanded to include semi‐natural land also in Western Norway, making the program nationwide for semi‐natural land. Forests are currently only monitored in Eastern Norway, but the monitoring program would benefit greatly by including this habitat type in the more regions. Compared to other countries, Norway has come far in insect monitoring based on malaise traps and metabarcoding, and there are aims to implement comparable monitoring programs in other parts of Europe. After four years of a uniform decline, the figures for insect biomass turned upwards in Eastern and Southern Norway. The seemingly sharp decline has thus been broken, although the development varies between regions. Longer time series are required before anything can be said about sustained trends in biomass. Weather variables continue to explain a large part of the variation in catch quantities, but this primarily concerns within‐season or between‐locality variations. We still do not have a good quantified understanding of inter‐annual variations. Realistically, this also requires longer time series. The first five‐year cycle in Eastern Norway was completed in 2024. We can now summarize some of the finds in the region and observe clear patterns in the distribution of biodiversity. Altitude is a powerful predictor, and the greatest diversity is found in the valleys and lowlands around Oslo. Somewhat unexpectedly, biomass does not show equally clear patterns. A preliminary analysis suggests that the temperature sum is an important predictor for insect activity, and the dataset can be used to analyze trends and differences in phenology among various insect groups. We have also looked at how the composition of the species community – which can be considered a fingerprint of which insects you find in a specific location – varies across the country. This highlights the uniqueness of each national region, in that the difference or distance between individual species communities largely corresponds to their geographical location, thus resembling a national map. In 2024, we investigated the results of crushing window trap catches before metabarcoding, hoping to improve the identification of beetles in forest localities. This proved so successful that we recommend continuing with this methodology for window traps. The gain in the number of species findings is considered sufficiently high to outweigh the loss of the ability to verify the findings. It is still considered important to store the malaise trap material for species verification and to enable further analyses that are not yet practically feasible.