Bifangst av sjøfugl i norske kystfiskerier. Et kartleggings- og metodeutprøvingsprosjekt med fokus på fiske med garn og line

Fangel, K., Wold, L.C, Aas, Ø., Christensen-Dalsgaard, S., Qvenild, M. & Anker-Nilssen, T. 2011. Bifangst av sjøfugl i norske kystfiskerier. Et kartleggings- og metodeutprøvingsprosjekt med fokus på fiske med garn og line - NINA Rapport 719. 72 s. + vedlegg. Målsetningen med dette prosjektet har vært å få mer kunnskap om omfanget av bifangst av sjøfugl i det norske kystfisket med garn og line. Resultatene brukes til å rangere de ulike fiskeriene og sortere ut de fiskerier en bør ha fokus på i det videre kartleggingsarbeidet av bifangst. Metodeutprøving har også vært en del av prosjektet. Bifangst som tema kunne skape ekstra utfordringer med tanke på datainnsamling. Bruk av intervjuer basert på spørreskjema, der en møtte fiskeren ”in situ” ble valgt for å oppnå tillitt og kontakt mellom respondent og intervjuer. Det ble også holdt tre møter med tre ulike fokusgrupper; kystfiskere fra Sunnmøre, autolinefiskere og oppsynsmenn/ornitologer. I tillegg har prosjektet analysert data om bifangst av sjøfugl fra Havforskningsinstituttets kystreferanseflåte for perioden 2006-2009. Tre fiskerier var tidligere pekt ut for kartlegging: torskefiske med garn i Troms og Finnmark, rognkjeksfiske med garn i området Vesterålen-Finnmark og drivgarnfiske etter makrell sør for 62°N. Bruk av drivgarn i makrellfiske viste seg nå å være svært begrenset, og er derfor ikke undersøkt. Gjennom intervjuer med fiskerne ble det klart at blåkveitefiske kunne være et fiskeri med relativt sett høy bifangstrate, så dette fiskeriet ble prioritert i kartleggingsarbeidet. Det ble intervjuet 133 fiskere i perioden mai 2009-mai 2010, som i all hovedsak drev kystfiske fra fartøy mindre enn 15 meter innenfor disse fiskeriene. Sytten sjølaksefiskere ble også intervjuet. Nitti prosent av intervjuene ble gjort i Nord-Norge. Vi beregnet en koeffisient for bifangst av sjøfugl per fangstenhet (bifangstkoeffisient) av fisk basert på data fra spørreundersøkelsene og data fra kystreferanseflåten. For å anslå årlig bifangst av sjøfugl i de aktuelle fiskeriene, benyttet vi offentlig statistikk over totalfangster i de respektive fiskeriene. Per i dag finnes det ikke offentlig statistikk over fangstinnsats, derfor ble fangstmengde ble brukt ved ekstrapolering av data. Rognkjeksfisket er et av de to fiskeriene som kommer ut med høyest bifangstkoeffisient (0,693 sjøfugl/tonn rognkjeks) i vår undersøkelse, med rundt regnet ti ganger høyere bifangstkoeffisient enn de andre garnfiskeriene i undersøkelsen. For blåkveitefiske med line er bifangstkoeffisienten estimert til 0,279 sjøfugl per satte 1 000 kroker, og til 0,759 sjøfugl/tonn blåkveite. Antallet respondenter er begrenset for begge disse fiskeriene, og resultatene er derfor beheftet med stor usikkerhet. Vårt estimat ser ut til å være relativt høyt sammenlignet med andre bifangststudier av kveitefiskerier. Bifangstkoeffisienten for torskefiske med garn og line beregnet for de to datasettene fra spørreundersøkelsen og referanseflåten varierte lite (0,066-0,086 for garnfiske og 0,129-0,169 for linefisket), noe vi anser å redusere usikkerheten knyttet til resultatene i undersøkelsen vår. Vår estimerte bifangstkoeffisient per 1000 satte kroker er 0,046 for linefiske etter torsk og torskeartet fisk, noe som harmoniserer med tidligere norske studier.

publishedVersion