Geografisk utbredelse av truede insekter og edderkoppdyr, sopp, lav og moser: modellering av hotspots

Olsen, S.L., Hedger, R.D., Hendrichsen, D., Dillinger, B., Venter, A. & Evju, M. 2020. Geografisk utbredelse av truede insekter og edderkoppdyr, sopp, lav og moser: modellering av hotspots. NINA Rapport 1727. Norsk institutt for naturforskning. Endret arealbruk er ifølge det internasjonale naturpanelet (IPBES) den største trusselen mot verdens biologiske mangfold. Ivaretakelse av artenes habitater er derfor den mest effektive måten å bevare det biologiske mangfoldet på. I dette arbeidet er det naturlig å fokusere på områder med særlig høyt biologisk mangfold, såkalte «hotspots», hvor mange arter kan ivaretas på samme areal. Dette krever imidlertid kunnskap om hvor slike hotspots finnes. I 2018 modellerte vi hotspots for karplanter i Norge, inkludert hotspots for karplanter generelt og truede arter og truede ansvarsarter spesielt. Vi har nå gjort det samme for insekter og edderkoppdyr, sopp, lav og moser. Våre prediksjoner viste at hotspots for alle arter av både insekter og edderkoppdyr, sopp, lav og moser var konsentrert til Oslofjord-området, samt langs Sør- og til dels Vestlandskysten og områdene rundt Trondheimsfjorden. Når det gjaldt truede arter og truede ansvarsarter, var forekomsten av hotspots mye mer spredt og inkluderte i tillegg dalstrøkene på Østlandet, hvor Gudbrandsdalen pekte seg ut som særlig viktig, og for noen artsgrupper deler av Trøndelag, Nordland, Troms og Finnmark. Hotspots for de ulike artsgruppene var relatert til ulike miljøvariabler, men alle var konsentrert til områder preget av stor befolkningstetthet, bebyggelse eller infrastruktur. Kun en liten andel av hotspots-områdene var fanget opp av eksisterende verneområder, kartlagte naturverdier (naturtypelokaliteter og MiS nøkkelbiotoper) eller inngrepsfrie naturområder. Dette, i kombinasjon med forekomsten av hotspots nær områder preget av menneskelig aktivitet, gjør artene ekstra sårbare for arealbruksendringer og andre inngrep i eller i nærheten av leveområdene. I slike pressområder var dessuten hotspot-områdene svært fragmentert på grunn av infrastruktur og annen arealbruk. Det betyr arealbruksendringer allerede har redusert arealet med intakte hotspots. Overlapp mellom hotspots for truede arter av ulike artsgrupper var konsentrert til områdene rundt Oslofjorden og til dels kyststrøk nord til Rogaland, rundt Trondheimsfjorden og i dalstrøkene på Østlandet. Det betyr at i disse områdene er mulighetene størst for å ivareta hotspots for flere artsgrupper, først og fremst karplanter, sopp, lav og moser, på samme areal. Truede ansvarsarter fulgte i stor grad det samme mønsteret som truede arter, men for truede ansvarsarter var det også store hotspot-områder uten overlapp mellom artsgrupper. Det betyr at truede ansvarsarter av ulike artsgrupper i mindre grad kan forvaltes på samme areal. Kunnskap om hvor vi finner hotspots for truede arter og truede ansvarsarter er nyttig når tiltak skal settes i verk for å nå målet om å stanse tapet av biologisk mangfold i Norge. Det er imidlertid viktig å huske på at dette dreier seg om modellerte data. Kartene angir hvor naturforholdene på stedet tilsier at potensialet for slike hotspots er størst og erstatter ikke kartlegging av arter og naturtyper. Slike kart er likevel et godt verktøy for overordnet planlegging i forvaltningen av norsk natur. Et utvidet sammendrag er tilgjengelig i Vedlegg 7.

Olsen, S.L., Hedger, R.D., Hendrichsen, D., Dillinger, B., Venter, A. & Evju, M. 2020. Geographical distribution of threatened insects and arachnoids, fungi, lichens and bryophytes: modelling of hotspots. NINA Report 1727. Norwegian Institute for Nature Research. Land-use change is, according to the Intergovernmental Science-Policy Platform on Biodiversity and Ecosystem Services (IPBES), currently the greatest threat to global biodiversity. Habitat conservation is therefore the most effective way of preserving biodiversity. This work should be focused on areas where diversity is especially high, so-called ”hotspots”, where many species can be preserved within the same geographical area. In 2018 we modelled hotspots for vascular plants in Norway, including hotspots for vascular plants in general, and threatened species and threatened national responsibility species in particular. We have now repeated these analyses for insects and arachnids, fungi, lichens and bryophytes. Our predictions showed that hotspots for all species of insects and arachnids, fungi, lichens and bryophytes were concentrated to the Oslo fjord area, as well as along the southern and western coast and around the Trondheim fjord. The distribution of hotspots of threatened species and threatened responsibility species was much more scattered and included in addition the big valleys of Eastern Norway, where Gudbrandsdalen was especially important, and for some species groups parts of Trøndelag, Nordland, Troms and Finnmark. Hotspots for the different species groups were related to different environmental variables, but all were concentrated to areas characterized by a high human population density, buildings or infrastructure. Only a small proportion of the hotspot areas were included in existing protected areas, mapped nature values (nature types and MiS key habitats) or INON areas. This, in combination with the occurrence of hotspots close to areas characterized by human activity, makes the species especially vulnerable to land-use change and other types of human intervention in or close to their habitats. In such high-pressure areas hotspots were also highly fragmented due to infrastructure and other types of human land-use, meaning that land-use change has already reduced the area of intact hotspots. The overlap between hotspots for threatened species of different species groups was concentrated to the Oslo fjord area and partly to coastal areas as far north as Rogaland, around the Trondheim fjord and in the valleys of Eastern Norway. Here the possibility to preserve hotspots for several species groups, mainly vascular plants, fungi, lichens and bryophytes, within the same geographical area is the greatest. Threatened responsibility species mainly followed the same pattern, but for these species there were also large hotspot-areas without overlap between species groups. This means that threatened responsibility species of different species groups to a lesser degree can be managed in the same geographical area. Knowledge of the location of hotspots for threatened species and threatened responsibility species is needed in order to facilitate management actions aimed at stopping biodiversity loss in Norway. It is, however, important to remember that these are modelled data. The maps show where environmental conditions result in the greatest potential for hotspots, and do not replace mapping of species and nature types. Such maps are still a useful tool for coarse-scale planning in the management of Norwegian nature. An extended abstract is available in Appendix 8.