Kartlegging og overvåking av skrantesjuke (Chronic Wasting Disease - CWD) 2016-2019

Rolandsen, C.M., Våge, J., Hopp, P., Benestad, S.L., Viljugrein, H., Solberg, E.J., Ytrehus, B., Andersen, R., Strand, O., Vikøren, T., Madslien, K., Tarpai, A., Fremstad, J., Veiberg, V., Heim, M., Holmstrøm, F., Mysterud, A.. 2020. Kartlegging og overvåking av skrantesjuke (CWD) 2016- 2019. NINA Rapport 1818 / Veterinærinstituttet rapport 8, 2020. 44 s. Denne rapporten oppsummerer arbeidet som er gjennomført i 2019 for å kartlegge forekomsten av CWD, etter at sykdommen ble påvist hos villrein og elg i henholdsvis mars og mai 2016. Den oppsummerer også totalt antall hjortedyr som er testet i perioden 2016-2019. I 2019 ble 30 147 hjortedyr testet for CWD, og dermed ble myndighetenes mål om testing av 30 000 hjortedyr nådd. I 2019 ble det påvist to nye tilfeller av atypisk CWD, først hos en 20 år gammel elgku i Selbu kommune og senere hos en 12 år gammel elgku i Sigdal kommune. Totalt er det nå påvist atypisk CWD hos seks elgkyr og ei hjortekolle. Klassisk CWD er fortsatt kun funnet hos villrein fra sone 1 i Nordfjella villreinområde 2016-2018. Prøvetakingen i 2019 omfattet som i 2018 og tidligere, både hjerneprøve og lymfeknuter (primært svelglymfeknuter). Begge vevstypene var inkludert i 78 % av de innsamlede prøvene. Dette er omtrent på samme nivå som i 2018 (80 %). I det store og hele har innsamlingen vært preget av god oppslutning. Selv om det er tilfredshet med det høye antall testede dyr, er det utfordringer med innsendt vev av mangelfull kvalitet og med mangelfull registrering. For eksempel var 1,9 % av prøvene ikke merket med kommune eller område, 1,5 % manglet informasjon om art, og for 10,9 % av ville hjortedyr manglet informasjon om prøven kom fra jakt eller fallvilt. Andel fallvilt som er prøvetatt er lavere enn ønsket. Fremover er det spesielt viktig å avklare om klassisk CWD er tilstede i andre områder, og særlig i områdene nær Nordfjella. Et stort antall prøver er dessuten viktig for å utrede graden av smittsomhet for de tilfellene med CWD hos elg og hjort med atypiske karakteristika. Hos disse kan ikke smittestoff påvises i lymfeknutene. Dette til sammenlikning med CWD hos villrein, der man finner prioner også i lymfatisk vev. Kunnskapen vi har ervervet de tre siste årene viser hvor viktig det er å kjenne til alderen på dyrene som testes for CWD. Dette gjelder både for klassisk og atypisk CWD. Hjorten og elgene fra Fennoskandia med påvist atypisk CWD har vært gamle hunndyr. Som følge av denne kunnskapen, er det de neste årene ønskelig å aldersbestemme et større antall av hjorteviltet som testes for CWD, enn hva som er gjort tidligere. For fallvilt av elg, hjort, rådyr og rein er det aldri gjennomført systematiske aldersbestemmelser basert på tannsnitt. Fallvilt representerer en viktig risikogruppe for å avdekke sykdom i viltbestander. Med bedre kunnskap om aldersfordelingen hos fallvilt og felte dyr, vil det med større sikkerhet kunne beregnes forekomst av atypisk CWD, og eventuelt også klassisk CWD, dersom denne skulle dukke opp i nye bestander. I de neste 2-3 årene av kartleggingsprogrammet har NINA og Veterinærinstituttet derfor foreslått økt omfang på aldersanalyser av dyr som testes for CWD, både av fallvilt og dyr felt under jakt. Dette vil kunne gi et bedre kunnskapsgrunnlag for fremtidig kartlegging av CWD. I 2020 har myndighetene redusert målet om antall prøver fra 30 000 til 22 000. Dette skyldes i hovedsak at Mattilsynet i flere områder vil redusere testingen av tamrein fordi det her allerede har blitt testet et så høyt antall dyr tidligere år. Antall prøver av viltlevende elg og hjort som felles under jakt samt testing av slakt av oppdrettshjort, skal opprettholdes på omtrent samme nivå som i 2019. For fallvilt av både ville og tamme hjortedyr, er målet å få inn prøver fra så mange som mulig, kun med unntak av de som blir funnet så lenge etter dødstidspunktet at prøven ikke er egnet til undersøkelser.

Rolandsen, C.M., Våge, J., Hopp, P., Benestad, S.L., Viljugrein, H., Solberg, E.J., Ytrehus, B., Andersen, R., Strand, O., Vikøren, T., Madslien, K., Tarpai, A., Fremstad, J., Veiberg, V., Heim, M., Holmstrøm, F., Mysterud, A.. 2020. Surveillance of Chronic Wasting Disease (CWD) in Norway 2016-2019. NINA Report 1818 / Norwegian Veterinary Institute Report 8, 2020. 44 pp. Chronic Wasting Disease (CWD) was discovered in Norwegian wild reindeer (Rangifer tarandus) and moose (Alces alces) in spring 2016, and in red deer (Cervus elaphus) in 2017. This was the first time the disease was detected in Europe. This report summarizes the efforts related to Norwegian surveillance of CWD in 2019 and the total number of deer tested during the period 2016-2019. In total, samples from 30,147 deer were tested for CWD in 2019, and thus the Norwegian government's target of testing 30,000 deer was reached. In 2019, only two new cases were identified and both with atypical CWD. One was a 12 year old female moose in Sigdal municipality, the other was a 20 year old female moose in Selbu municipality. In total, atypical CWD has now been found in six female moose and one female red deer. The sampling was intended to include both brain and lymph nodes, and 78 % of the collected samples contained both types of tissue. This is about the same level as in 2018 (80%). Although there is satisfaction with the high number of tested animals, there are challenges with poor tissue quality of some samples and with data registered for some samples. For example, 1.9 % of the specimens were not labeled with municipality/location, 1.5 % lacked species information, and for 10.9 % of samples form free-ranging deer, information was lacking whether it was from an individual shot during hunting or from animals that died from other causes. An important goal for further surveillance is to collect data that can help clarify whether classical CWD is present in other areas, and especially in the areas near Nordfjella where classical CWD was found in wild reindeer. Moreover, a large number of samples are important to contribute with knowledge regarding the CWD cases found in moose and red deer with atypical characteristics. The knowledge we have gained over the past three years shows the importance of knowing the age of the animals, both for classic and atypical CWD. Moose and red deer with atypical CWD have all been 12-20 years old, while wild reindeer with classical CWD has been 1-8 years old. In the coming years it is desirable to determine the age (in years) for a larger proportion of deer tested for CWD than what has been done previously. Systematic age determination has in some areas been done for wild reindeer, moose and red deer shot during hunting, but not for individuals found dead for other reasons or culled. Deer dying from other causes than hunting include individuals that may have been sick, and is an important risk group for detecting disease in freeranging animals. Better knowledge regarding the age distribution of both hunted deer and deer found dead from other causes will contribute with more knowledge regarding the prevalence of CWD, whether atypical or classic. Our advice is therefore to increase the extent of age determination of tested animals in the coming years. The authorities, the Norwegian Food Safety Authority and the Norwegian Environment Agency, have reduced the national goal to collect samples from 30,000 in 2019 to 22,000 in 2020. This is mainly because the Food Safety Authority in several areas will reduce the testing of semidomestic reindeer as a result of the high number of animals tested in previous years. The extent of testing of free-ranging deer is proposed to continue at approximately the same level as in 2019.