Wolf attacks on humans: an update for 2002–2020

Linnell, J. D. C., Kovtun, E. & Rouart, I. 2021. Wolf attacks on humans: an update for 2002–2020. NINA Report 1944. Norwegian Institute for Nature Research. The degree to which wolves pose a threat to human safety has been a central part of the public controversy surrounding wolf recovery in Europe for the last three decades. This report seeks to update our knowledge for the period 2002 to 2020. We searched the peer-reviewed literature, technical reports, online news media sources and contacted regional experts to gather as much information as possible. Our coverage for Europe and North America is likely to be high, but for the rest of Eurasia we have at best found a good sample of events, especially for the period after 2015. We identified relatively reliable cases involving 491 human victims. Of these 67 were victims of predatory attacks (9 fatal), 382 were victims of rabid attacks (14 fatal), and 42 were victims of provoked / defensive attacks (3 fatal). Attacks were found in Canada, USA, Croatia, Poland, Italy, Iran, Iraq, Israel, India, Kirgizstan, Turkey, Kazakhstan, Ukraine, Belarus, Moldova, Russia, Mongolia, Armenia, Azerbaijan, Tajikistan and Saudi Arabia. In addition, we found an almost equal number of cases that we could not include because of poor documentation as well as cases that we could clearly reject based on evidence, for example where the attack was actually caused by dogs. The distribution of attacks by rabid wolves closely follows the distribution of rabies cases in humans and other wildlife species. As such this represents a very low risk for Europe due to the near eradication of rabies. The predatory attacks had move diverse etiology. Some clusters, such as those from western Iran, appeared to be linked to landscapes with low wild prey density, high density of humans living in poor socio-economic conditions, and where livestock were the main prey of wolves. A single case appeared to be due to an injured wolf in poor health. A range of other cases though were associated with situations where wolves had been demonstrating fearless behaviour and had been utilising anthropogenic food sources over time before the attacks. Such cases represent a close parallel to the risk factors that are known from other large canids like coyotes in North America and dingoes in Australia. Finally, a single and well-documented fatal attack from Alaska involved a group of healthy wolves in an area with no previous history of fearless wolves or feeding. There is an urgent need to learn more about the behaviour of “bold” or “fearless” wolves and understand at what point a harmless degree of habituation to humans (which is necessary to live in human-dominated landscapes) can lead to potentially dangerous behaviour. There is also a need to develop clear management procedures to both prevent dangerous situations from developing (i.e. feeding) and to react to such situations when they appear. Finally, there is a need for increased communication and awareness raising in this area, both to the public and to medical, veterinary and wildlife management institutions. As our understanding of wolf attacks increases there appears to be a high degree of convergence with the much better understood risks associated with bears, which allows for a more consistent multi-species communication strategy. While being aware of the potential risks associated with wolves it is also crucial to place this into context. In Europe and North America we only found evidence for 11 attacks, of which 2 (both in North America) were fatal, across a period of 18 years. Considering that there are close to 60.000 wolves in North America and 15.000 in Europe, all sharing space with hundreds of millions of people it is apparent that the risks associated with a wolf attack are above zero, but far too low to calculate.

Linnell, J. D. C., Kovtun, E. & Rouart, I. 2021. Wolf attacks on humans: an update for 2002–2020. NINA Report 1944. Norwegian Institute for Nature Research. I hvor stor grad ulver utgjør en risiko for mennesker har vært en sentral del av kontroversen rundt tilbakekomsten av ulv i Europa de siste tre tiårene. Denne rapporten forsøker å oppdatere kunnskapsnivået for dette temaet i perioden 2002-2020. Vi søkte etter ulveangrep på mennesker i vitenskapelig litteratur, nyhetssaker på nett og kontaktet regionale eksperter for å samle så mye informasjon som mulig. Dekningen vår for Europa og Nord-Amerika er trolig høy, men for resten av Eurasia har vi i det beste funnet et godt utvalg av tilfeller, særlig for perioden etter 2015. Vi identifiserte 491 offer fra saker som vi anså som relativt troverdige. Av disse var 67 offer for predatorangrep (ni døde), 382 var utsatt for rabiesangrep (14 døde) og 42 var offer for provoserte/forsvarsangrep (3 døde). Ulveangrep på mennesker ble funnet i Canada, USA, Kroatia, Polen, Italia, Iran, Irak, Israel, India, Kirgisistan, Tyrkia, Kasakhstan, Ukraina, Hviterussland, Moldova, Russland, Mongolia, Armenia, Aserbajdsjan, Tadsjikistan og Saudi-Arabia. I tillegg fant vi mange saker som vi ikke kunne inkludere på grunn av dårlig dokumentasjon eller saker som vi kunne avises basert på beviser, for eksempel når det var hunder som faktisk stod bak angrepet. Fordelingen av angrep fra rabiesulver følger fordelingen av rabiestilfeller hos mennesker og dyr. Derfor representerer disse angrepene en veldig lav risiko i Europa siden rabies nærmest er utryddet her. Predatorangrepene hadde en mer variert etiologi. Noen angrep, slik som vest i Iran, ser ut til å være knyttet til områder med lav tetthet av ville byttedyr, høy tetthet av mennesker som lever under dårlige sosioøkonomiske forhold og hvor husdyr er de viktigste byttedyrene for ulv. Et enkelt tilfelle var antagelig fra en skadet ulv i dårlig kondisjon. En rekke andre tilfeller var knyttet til situasjoner der ulvene hadde vist fryktløs adferd ovenfor mennesker og hadde utnyttet menneskelig matkilder, for eksempel søppelfyllinger, over tid før angrepet skjedde. Disse tilfellene er en nær parallelle til risikofaktorene som er kjent fra andre store hundedyr, som prærieulver i Nord-Amerika og dingoer i Australia. Vi fant ett enkelttilfelle av et dødelig ulveangrep som kom fra en frisk ulveflokk i Alaska, og som ikke hadde vist fryktløs adferd ovenfor mennesker tidligere. Dette tilfellet var godt dokumentert. Det er et stort behov for å lære mer om adferden til «fryktløse» ulver («bold wolves») og forstå når en harmløs grad av tilvenning til mennesker (som er nødvendig for å leve i menneskedominerte landskap) kan føre til potensielt farlig adferd. Det er også et behov for å utvikle tydelige forvaltningsprosedyrer for å forhindre at farlige situasjoner utvikler seg (f. eks fôring) og for å reagere når de oppstår. Til slutt er det et behov for å øke kommunikasjonen og bevisstheten rundt dette temaet, både for offentligheten og for medisin-, veterinær- og naturforvaltningsinsti-tusjoner. I det vår forståelse om ulveangrep øker, ser det ut som at det kan være stor likhet med bjørneangrep. Bjørneangrep er mye bedre forstått enn risikoen assosiert med ulv. Det kan derfor være mulig å oppnå en mer konsistent kommunikasjons- og tiltaksstrategi som er rettet mot flere rovdyrarter samtidig. I forbindelse med å være oppmerksom på risikoen assosiert med ulve-angrep er det også viktig å sette dette i kontekst. I Europa og Nord-Amerika fant vi bare bevis for 11 ulveangrep over en 18 års periode, hvor to (begge i Nord-Amerika) endte med dødelig utfall. Når vi tar hensyn til at det er rundt 60 000 ulver i Nord-Amerika og 17 000 i Europa, hvor alle deler landskapet med flere hundre millioner mennesker er det opplagt at sannsynligheten for et ulveangrep er over null, men altfor liten til å bli beregnet.