The economic performance of small-scale agriculture : measurement, drivers, and decomposition of productivity

This doctoral thesis incorporates an integrated framework for the measurement and analysis of the performance of Norwegian farms, focusing on crop-producing and dairy farms. Farm-level datasets were used in the analysis. The thesis comprises an introductory chapter and five independent research articles. The aim of the first article is to explore the effects of model specifications and estimate short-run and long-run inefficiency. We used the transcendental logarithmic (translog) cost function and the analysis is based on unbalanced farm-level panel data for the period 1991–2013 from 455 Norwegian farms that specialise in crop production in the eastern and central regions of Norway. It was found that cost efficiency scores are sensitive to how the inefficiency is modelled and interpreted. Empirical analysis demonstrates that the magnitude of long-run inefficiency (5%) is lower than the level of short-run inefficiency (6%). It would be possible to reduce crop production costs by, on average, up to 5% if shortfalls in managerial capabilities were reduced. Such shortfalls in farmers’ management abilities derive from such factors as lack of farming experience and lack of farm ownership. On the other hand, it would be possible to reduce crop production costs by up to 6% if transient inefficiencies could be eliminated. On average, actual costs could be reduced by 11% without reducing output if both forms of inefficiency were eliminated from Norwegian crop production. Policy interventions to this end might include providing training in farm-management practices, and policy changes to ease rigidity in farm ownership. The objective of the second article is to measure the economic performance of two crop-producing regions in Norway while accounting for both latent heterogeneity and environmental variables. The analysis employs a translog cost function and is based on unbalanced farm-level panel data comprising 3,855 observations (1,004 observations from the central region and 2,884 from the eastern region). We found that the mean minimum costs for the period 1991–2013 were approximately 93% and 92% of the actual production costs for crop farms in the central and eastern regions, respectively. The marginal effects of crop rotation, land tenure, off-farm activity, direct government support, and experience positively correlated with the economic performance of crop farms. In both regions, the marginal contribution of these variables to economic performance increased for the period 2000–2013 compared to 1991–1999. The aim of Article 3 is to measure the contribution of productivity and price change to changes in the profitability of crop-producing family farms in Norway. The results indicate that the average annual productivity growth rate for grain and forage production decreased by 0.11% per annum over the period 1991–2013. Profits change decreased by 0.14% per annum primarily due to the effect of the trend of increasing input prices and a decline in total factor productivity. Interventions to improve the productivity of farms would also improve farm profitability. In Article 4, using a stochastic meta-frontier model, we examine regional differences in technical efficiency and in the use of technology on Norwegian dairy farms. The results suggest that dairy farms in all the regions studied use the technology available in their area sub-optimally. Farms in the eastern and central regions had the highest average technical efficiency (TE), given the technology available across the regions, though there were small differences between regions. Farming experience and the size of the farm were found to increase TE in all regions, while a high debt-asset ratio and government support decreased the TE of the dairy farms. Finally, Article 5 measures economies of scale and scope among Norwegian dairy and crop-producing farms, while accounting for regional differences and using a flexible technology approach. Our investigation of economies of scale and scope as they concern cost reduction lead us to conclude that, overall, there are strong economies of scale and scope in all regions of Norway. Farm size thus seems to have a central role in explaining productivity and motivating growth patterns in Norwegian agriculture. Policymakers need to be aware that interventions that inhibit diversification or structural change in farming are increasing the cost of food production.

I denne PhD-avhandling foretas produktivitets- og effektivitetsanalyser av norske korn- og melkeproduksjonsbruk, innenfor et integrert analyserammeverk. I analysene ble data på gårdsnivå benyttet. Avhandlingen består av et innledningskapittel (kappe) og med fem forskningsetikker som vedlegg. Målet med artikkel 1 var å utforske følsomheten i estimerte resultater avhengig av benyttet estimator, samt empirisk å belyse viktigheten av å skille mellom kortsiktig og langsiktig ineffektivitet. I analysene ble det spesifisert en translog kostandsfunksjon og det ble benyttet en ubalansert paneldatasett for perioden 1991 til 2013. Datasettet inkluderte 455 norske kornprodusenter, lokalisert i Østlandet og Trøndelag. Resultatene viser at estimert kostnadseffektivitet er følsom for hvilken estimeringsmodell som benyttes, og for forutsetninger estimeringsmodellene bygger på. Estimeringene indikerer at den langsiktige ineffektivitet (estimert til 5 %) er lavere enn den kortsiktige ineffektivitet (6 %). Det vil være mulig å redusere kostander i kornproduksjonen, i gjennomsnitt, opptil 6 % dersom det utøves «optimal» driftsledelse. Ikke «optimal» driftsledelse skyldes mangel på erfaring, restriksjoner ved eierforhold og eiendomsoverdragelse, etc. Videre, økte kostnader på grunn av langsiktig ineffektivitet i kornproduksjonen var på 5 %, slik at totale kostnader, i gjennomsnitt, kan bli redusert med 11 % ved samme produksjon, dersom all ineffektivitet kan elimineres. Politiske inngrep og incentiver i denne sammenheng kan være kurs og rådgiving om driftsledelse, så vel som endring i muligheter for eierskapsform og regler om eiendomsoverdragelse. Hvordan produktiviteten og lønnsomheten kan forbedres i regioner med kornproduksjon ved å trekke inn både den heterogenitet som eksisterer mellom bruk så vel som miljøvariable (variabler som kan ha positiv eller negativ effekt på effektivitet og dermed produktivitet og lønnsomhet) er tema for artikkel 2. I analysene estimeres translog kostnadsfunksjoner og analysene baseres på et ubalansert paneldatasett som inkluderer 3855 observasjoner (1004 observasjoner fra gårdsbruk i Trøndelag og 2884 observasjoner fra gårdsbruk på Østlandet). Analysene viser at gjennomsnittlig kostnadsineffektivitet er på hhv. 7 og 8 % for regionene Trøndelag og Østlandet. Marginal effekten på effektivitet er positiv for økende grad av vekstskrifte, økende omfang av leid areal, økende omfang av arbeid utenom bruket, økende omfang av direkte produksjonsstøtte og jo mer erfaring gårdbruker har som bonde. Og i både Trøndelag og Østlandet øker de nevnte marginale effekter i perioden 2000-2013, sammenlignet med perioden 1991-1999. I artikkel 3 analyseres betydningen av hva produktivitetsendringer og prisendringer over tid har hatt for endringer i lønnsomhet hos kornprodusenter i Norge. Resultatene viser at den gjennomsnittlig årlige produktivitetsendringen for kornprodusenter avtok med 0.11 % per år i perioden 1991-2013. Lønnsomhetsnedgangen på 0.14 % per år skyldtes hovedsakelig økte priser på innsatsfaktorer og nedgang i produktiviteten. Incentivordninger som bidrar til å øke produktiviteten vil dermed også bidra til å øke gårdsbrukerenes lønnsomhet. Fokus i artikkel 4 er på regionale forskjeller i teknologisk ineffektivitet i norsk melkeproduksjon. Analyseverktøyet er såkalt stokastiske metafrontmodeller, hvor en i første steg beregner teknisk ineffektivitet regionvis, hvorpå en i steg to estimerer teknisk ineffektivitet for hele landet. Dermed, ved å se på forskjeller mellom regionalt og nasjonalt potensial får vi frem eventuelle regionale forskjeller i teknisk ineffektivitet. I alle landets regioner viser resultatene at melkeproduksjonen utøves på en tilnærmet optimal måte. Selv om melkeprodusenter på Østlandet og Trøndelag har noe høyere teknisk effektivitet enn resten av landet er forskjellene små. Desto mer erfaring gårdbrukere har og jo større gårdene er jo høyere teknisk effektivitet finner vi. Motsatt, melkeprodusenter med høy gjeldsbyrde og gårdbrukere som mottar betydelig med offentlige støtteordninger jo lavere teknisk effektivitet finner vi. Avhandlingens siste bidrag er artikkel 5, hvor det estimeres stordriftsfordeler (economies of scale) og diversifiseringsfordeler (economies of scope) blant norske melke og kornprodusenter. I estimeringsmodellen som benyttes tas det hensyn til forskjeller i teknologi mellom plante- og melkeprodusenter. Resultatene viser at det er mulige kostandsgevinster å hente både ved å inkludere flere produksjoner på samme gårdsbruk (diversifiseringsgevinster), samt å øke gårdsstørrelsen (skalefordeler). Gårdsstørrelse viser seg dermed å være en sentral faktor for å oppnå økt produktivitet og for å oppnå økt vekst i norsk matproduksjon. Politikerne bør ta inn over seg at intervensjoner som kan begrense diversifiseringsmuligheter eller strukturendringer i jordbruket kan medføre økte kostnader i matproduksjonen.