DNA-basert overvåking av den skandinaviske jervbestanden vinteren 2008

Genetiske analyser er de siste årene blitt implementert som et viktig verktøy i rovviltovervåkingen i Skandinavia. Særlig har DNA-analyser av ekskrementer ekspandert voldsomt. De siste 8-9 årene er det blitt gjennomført rutinemessig innsamling og påfølgende DNAanalyser over store deler av jervens uberedelsesområde i Norge og Sverige. Individbestemmelse fra DNA-profilene til de innsamlede prøvene har gitt forvaltende myndigheter en bedre forståelse av bestandsstørrelse, reproduksjon, populasjonsstruktur og immigrasjon. Vinteren 2008 var første gang det ble samlet inn jervekskrementer systematisk over hele landet. Totalt 295 individer ble observert fra nær 800 fungerende prøver, hvilket betyr at hvert av de observerte dyra i gjennomsnitt er representert med mer enn 2,5 prøver. Fra disse dataene estimerte vi en bestandsstørrelse på 321 individer (95 % C.I. = 309-331), som ligger svært tett opptil estimatet på 340 individer basert på telling av aktive ynglehi samme vinter. Også innenfor de ulike rovviltregionene er det meget god overensstemmelse mellom de to bestandsmålene. Analyse av den genetiske strukturen for alle prøver samlet inn i Skandinavia i 2008, inklusive Nord-Finland, støtter det bildet som ble tegnet fra analysene for 2007. I nord skiller jerv fra Troms og Finnmark seg ut sammen med jerv fra Nord-Finland, mens sørnorsk jerv samlet inn vest for Østerdalen skiller seg ut i sør. Den Skandinaviske jervpopulasjonen består altså av tre delbestander: (1) En sørvestlig delbestand av sørnorsk jerv vest for Østerdalen. (2) En stor østlig bestand av jerv øst og nord for Østerdalen. All svensk jerv, samt jerv fra Nordland og Nord-Trøndelag tilhører også denne gruppen. (3) Jerv i Troms, Finnmark og Nord-Finland. Mens det genetiske skillet i sør går langs Østerdalen i nord–sør-retning, faller skillet i nord mer eller mindre sammen med fylkesgrensa mellom Troms og Nordland. I dette området ligger et bredt dalføre som skjærer gjennom landskapet i øst–vest-retning omtrent på samme breddegrad der Lofoten strekker seg ut mot havet i vest. Dalføret er ca 10 km bredt og består av en flat dalbunn på ca 400 meters høyde. Sjøer og våtmarksområder dominerer dalbunnen og E10 utgjør en viktig transportåre over landegrensen. Dalsidene i nord og sør er svært bratte og stiger raskt opp mot fjellterreng i 1400 meters høyde. At denne landskapsformasjonen kan begrense jervens migrasjon virker sannsynlig, spesielt med tanke på den tilsvarende situasjonen i Østerdalen i sør. Jerv, Gulo gulo, ekskrementer, DNA, bestandsstørrelse, populasjonsstruktur, genflyt, delvis isolerte delbestander, overvåkingsrapport, wolverine, DNA, population size, population structure, gene flow, partly isolated sub-populations, monitoring report

Genetic analysis has over the last few years been implemented as an important tool in the monitoring of large carnivores in Scandinavia. In particular, DNA analysis of carnivore scats has been extensively used. Over the last 6-7 years, wolverine scats have been routinely collected and analysed over large parts of the distribution range in Norway and Sweden. Identification of individuals from DNA-profiles of the collected samples has provided an increased understanding of population size, reproduction, population structure, and immigration. In winter 2008 wolverine scats were for the first time collected systematically across the entire country. A total of 295 individuals were identified from almost 800 successfully genotyped samples. This means that each of the individuals on average were represented by more that 2.5 samples. From these data, we estimated a population size of 321 individuals (95 % C.I. = 309-331), which is very close to the estimate of 340 wolverines based on the number of active natal dens. Also within the regional carnivore divisions, the two population size estimation methods showed highly similar numbers. Analysis of the genetic structure for all samples collected in Fennoscandia in 2008 shows that the Scandinavian wolverine population is divided into three sub-populations: (1) A southwestern subpopulation in Southern Norway west of Østerdalen. (2) A large eastern subpopulation East and North of Østerdalen. All Swedish wolverines as well as wolverines from Nordland and Nord-Trøndelag belong to this group. (3) Wolverines in Troms, Finnmark, and Northern Finland. Whereas the genetic division in Southern Norway follows Østerdalen in a South North direction, the division in the North more or less follows the county border between Troms and Nordland. In this area, there is a broad valley in East West direction situated approximately at the same latitude as Lofoten. The valley is approximately 10 km w ide at an altitude of approximately 400 meters above sea level (m.a.s.l.). Lakes and wetlands dominate the valley and E10 constitute an important transport pathway across the border to Sweden. On each side of the valley there are steep hillsides rising sharply towards mountainous terrain at approximately 1400 m.a.s.l. This landscape formation constitutes a likely barrier to wolverine migration, especially considering the similar situation across Østerdalen in the South. In Southern Norway, we have demonstrated a significant relationship between adult survival and the number of wolverines harvested. In a recent paper we showed that adult survival is density dependent with harvest as a covariate, with increasing effect at high wolverine density. Given representative sampling in Northern Norway also the next few years, we will be able to perform survival analysis also in this part of the country. Parts of the Swedish material, especially from Jämtland and Dalarna, could also be used in such analyses. The survival parameters can then be related to possible environmental differences and variation in harvest intensity. These results will be highly useful to evaluate the effects of harvest rates in different areas.

© Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.