Enningdalsvassdraget, en ferskvannsbiologisk dokumentasjon.Del 1- Krepsdyr

Walseng, B. & Hesthagen, T. 2012. Enningdalsvassdraget, en ferskvannsbiologisk dokumentasjon. Del 1- Krepsdyr. - NINA Rapport 827. 54 s. I tillegg til de sørvestlige deler av landet er også har også sørøstlige områder, heriblant Enningdalsvassdraget, vært hardt rammet av sur nedbør. Denne rapporten viser hvordan kreps-dyrene er brukt som indikatorer på vannkvalitet i dette vassdraget, der 2/3 av nedbørfeltet ligger på svensk side, og riksgrensen følger to av de største innsjøene, Søndre Boksjø og Nordre Kornsjø. Vassdraget har vært kalket siden 1973, og både småskala- og storskalakalking har vært benyttet. De kalkede vannene hadde en gjennomsnitttlig pH på 6,3 mot pH 5,2 i ukalkede lokaliteter. I ukalkede vann var gjennomsnittlig pH 4,8 over marin grense og 5,5 under marin grense. Vannene er svært humuspåvirket og karakterisert ved et høyt innhold av TOC. Det er tilsammen registrert 87 arter krepsdyr fordelt på 58 vannlopper og 29 hoppekreps. Tre arter vannlopper (Simocephalus expinosus, Iliocryptus sordidus og Alona karelica) og tre arter hoppekreps (Paracyclops poppei, Megacyclops gigas og Diacyclops languidus), var nye for fylket der totalt artsantall nå har passert 100. Den calanoide hoppekrepsarten Eurythemora lacustris kan karakteriseres som den mest sjeldne på landsbasis og er kun funnet i fire vann i Østfold. Ceriodaphnia reticulata, Daphnia cucculata, D. longiremis og Oxyurella tenuicaudis samt hoppekrepsene, Eurythemora velox, Cyclops abbyssorum og Microcyclops varicans ble funnet kun i den svenske delen av vassdraget, men er alle kjent fra Norge. Acroperus harpae og Polyphemus pediculus ble registrert i samtlige innsjøer. Eudiaptomus gracilis ble registrert i flest planktonprøver og var tallmessig vanligste taxon (17 %). Ceriodaphnia quadrangula og Thermocyclops oithonoides opptrer også tallrikt når de først forekommer. Dominans av E. gracilis og B. longispina er sjeldnere i kalkede enn i ukalkede sjøer, mens Ceriodaphnia quadrangula var vanligst i ukalkede lokaliteter under marin grense. Daphnia cristata og Bosmina longirostris ble ikke påvist i ukalkede vann over marin grense. De tre cyclopoidene Cyclops scutifer, Mesocyclops leuckarti og Thermocyclops oithonoides sameksisterte i 17 vann og er alle favorisert av kalking. Limnosida frontosa og Leptodora kindti er sannsynligvis kommet inn etter kalking, mens Bythothrepes longimanus er noe mer forsuringstolerant og har vært der hele tiden. Heterocope appendiculata manglet helt over marin grense. Gjennomsnittlig tetthet i kalkede innsjøer var 16 000 ind/m3 mot 11 500 ind/m3 og 9 000 ind/m3 i ukalkede lokaliteter, respektive over og under marin grense. P. pediculus og Bosmina longspina var tallmessig de to vanligste artene i littoralprøvene, og utgjorde respektive 22,5% og 20,7% av totalt antall indi-vider. P. pediculus er favorisert av kalking og var dominant i 60% av prøvene fra kalkede vann i motsetning til 30% i ukalkede vann over marin grense. Alonopsis elongata var oftest dominant i prøvene fra ukalkede vann over marin grense. DCA-ordinasjon basert på forekomst/fravær-data fra til sammen 78 vann resulterte i et plott der variasjonen langs 1-aksen var sterkt korrelert med både pH og artsantall. I tillegg til at 1-aksen var høyst signifikant korrelert til pH og artsantall, er den også korrelert til andre parametre som i sin tur er korrelert med pH; alkalitet, Ca, Mg, K, SO4, Cl, NO3, Si, Tm-Al, Om-Al, UmAl og ledningsevne. 2-aksen var korrelert til farge som i Enningdalsvassdraget i første rekke gjenspeiler humusinnholdet. Artsplottet viste at de survannstolerante artene A. curvirostris, A. rustica og D. nanus var assosiert med den sure enden av 1-aksen, mens vannloppene Limnosida frontosa, Alona costata, C. megops, C. pul-chella, Ophryoxus gracilis og Leptodora kindti samt hoppekrepsen Eucyclops macrurus ble funnet i den nøytrale enden av denne aksen.