Sårbarhetsvurdering i verneområder. Utvikling av metodikk for å vurdere sårbarhet for vegetasjon og dyreliv knyttet til ferdsel i verneområder i fjellet

Eide, N.E., Hagen, D., Gundersen, V., Vistad, O.I., Fangel, K., Erikstad, L., Strand, O. & Blumentrath, S. 2015. Sårbarhetsvurdering i verneområder. Utvikling av metodikk for å vurdere sårbarhet for vegetasjon og dyreliv knyttet til ferdsel i verneområder i fjellet. – NINA Rapport 1191. 64 s. + vedlegg. Forvaltningen er i ferd med å utarbeide en overordnet merkestrategi for Norges nasjonalparker. På sikt skal det lages lokalt tilpassede besøksstrategier for alle parkene. Ferdsel er på den ene siden ønsket aktivitet (friluftsliv, høsting, næring ol.), men samtidig også en påvirkning som po-tensielt kan komme i konflikt med verneformålet, gjennom økt slitasje på vegetasjon og terreng eller forstyrrelse av dyrelivet. Utfordringen for de som forvalter verneområdene, er å balansere de ulike interessene. Et grep for å nå målet om kunnskapsbasert forvaltning av ferdsel i nasjonalparkene er å utvikle metoder for å kartlegge de områdene som er mest følsomme for ferdsel, slik at de kan tas hensyn til tidlig i utviklingen av lokale besøksstrategier. Miljødirektoratet ønsker derfor å utvikle nye metoder for å gjøre sårbarhetsvurderinger av ferdselslokaliteter i nasjonal-parkene. Denne rapporten beskriver det teoretiske grunnlaget til en systematisk metode for å vurdere vegetasjon/terreng og dyrelivets sårbarhet knyttet til ferdsel til fots eller på ski i verneområder i eller nært fjellet, og foreslår hvordan metoden kan implementeres i praksis. Det er tatt utgang-punkt i sårbarhetsmodellen som NINA og NIKU utviklet for ilandstigningslokaliteter for kystcruiseturisme på Svalbard. Sårbarhet er en funksjon av hvor sensitiv (følsom) en ressurs er for påvirkning og i hvor stor grad ressursen blir eksponert for påvirkning. Sårbarhetsvurdering for ferdsel forutsetter dermed kunnskap om både sensitiviteten til ressursene og kunnskap om selve ferdselen. For vegetasjon/terreng bygger sårbarhetsvurderingen på registeringer av et antall definerte sensitive arealer. Sensitive arealer er beskrevet i tråd med begrepsapparatet i NiN 2.0. Sensitivitet hos vegetasjon er knyttet til slitestyrke/toleranse og evne til gjenoppretting (resiliens). Sensitiv vegetasjon har dårlig slitestyrke eller svak evne til gjenoppretting og ofte er det en kombinasjon av disse. For dyreliv vurderes sårbarhet både i forhold til sensitive arealer (funksjonsområder; yngleområder, trekkveier ol.) og om artene i seg selv er sensitive. Sensitivitet til arter (her pattedyr og fugler) er gradert utfra sannsynligheten for redusert reproduksjon (inklusiv overlevelse) knyttet til forstyrrelse og artens rødlistestatus (LC til CR). Sårbarhetsvurderingen for både vegetasjon og dyreliv innebærer å identifisere forekomst av de sensitive enhetene innenfor en geo-grafisk avgrensa lokalitet. Sårbarhet til et område vurderes ut fra kombinasjonen av sensitive arealer og ferdselen i området. Sårbarhetsnivået beregnes ved å vekte hvor sentralt de sensitive enhetene er plassert i lokaliteten i forhold til dagens ferdsel og mulig fremtidig ferdsel, og hvor stor andel av lokaliteten de sensitive områdene dekker. For villrein inngår det i tillegg en vurdering ut i fra funksjonsområdenes faktiske arealbruk – dette for å vektlegge eventuelt opphør av bruk. For fugl og pattedyr beregnes sårbarhetsnivå ut fra et grovt bestandsanslag og forekomstens (hekke-/yngle-/beiteområdets) tilgjengelighet for alminnelig ferdsel. Fremgangsmåten som er beskrevet i rapporten gir grunnlag for å beregne sårbarhet for ferdselslokaliteten(e) separat for hvert fagtema (vegetasjon og dyreliv). Tallene innen hvert tema er relative, så lokaliteter med høyere skår er mer sårbare enn lokaliteter med lav skår. Vi har lagt opp til en kartleggingsmetode som kan gjennomføres av personer med generell økologisk kunnskap, uten spesialkompetanse på naturtyper eller enkeltarter. Sårbarhetsmodellen for nasjonalparkene i fjellet er foreløpig bare et teoretisk forslag. Erfaringene med sårbarhetsmodellen fra Svalbard tilsier at metoden bør testes ut grundig med praktiske feltregisteringer før den tas i bruk. Eventuelle beslutninger som tas på bakgrunn av metoden slik den nå foreligger, må derfor tas med det forbehold. Fastlands-Norge har en mer komplisert ferd-sel (tilgjengelighet, bruksintensitet, årsvariasjon, brukerprofil m.m.) og dette er utfordrende både ved vurdering av sårbarhet og vurdering av avbøtende tiltak/virkemidler for å styre/endre ferdselen der det er ønskelig. Systematiske registreringer av sårbare arealer og arter, sammenholdt med faktisk ferdsel, gir et solid grunnlag for å vurdere ulike lokaliteters relative sårbarhet i forhold til hverandre. Scoping-metodikken gir mulighet til å prioritere mellom ulike lokaliteter/ innfallspor-ter/ferdselsknutepunkter på et faglig grunnlag, slik at de mest sårbare områdene kan unngås eller hensyntas. Metoden kan i noen grad også identifisere nytten av avbøtende tiltak som kan redusere konflikter mellom ferdsel og sårbar natur. Utvikling av besøksstrategier krever at man lokalt er i stand til å identifisere hvor og hvordan ulike typer ferdsel/arealbruk lar seg kombinere med verneformålene og ivaretakelsen av biologisk mangfold.

The Norwegian Environmental Agency is currently developing a brand marking strategy for the Norwegian national parks. The development of locally adapted visitor strategies has just started. Human activity is a wanted activity (outdoor recreation, hunting and gathering, pastoral-ism and tourism industry), but could potentially have negative impact on e.g. wildlife and vege-tation and come in conflict with the aim of protection. The challenge for local managing authori-ties is to balance the different interest and conflicts following by human activities. The challenge for local management authorities is to balance the different interest and conflicts following human activities. In order to obtain knowledge-based management of human activity in protected areas, the management authorities need methods to effectively map out the most sensitive areas. By this precautions and protection of the most vulnerable sites could be achieved, at early stages of developing visit strategies. As part of building up visit strategies, the Environmental Agency requested new methods to assess the vulnerability in relation to human outdoor activities in pro-tected areas. This report describes the theoretical framework of a systematic methodology assessing the vul-nerability of vegetation/terrain and wildlife in relation to human outdoor activity on foot (including skies) in or close to alpine habitat. The report further describes how the suggested methods could be used and implemented in practice. This assessment tool is based on the vulnerability model developed for landings sites used by coast-cruise tourism at Svalbard, developed by NINA and NIKU. Natural resources (as vegetation/terrain and wildlife considered in this report) have varying degrees of ability to cope with human pressures. Vulnerability is a function of how sen-sitive the resource is and to what degree the resource is exposed to pressures. A good assess-ment model for vulnerability hence include knowledge both on resource sensitivity as well as knowledge on the characters of the human pressure (type of activity, and occurrence in space and time and intensity), in this case traditional outdoor activities. The vulnerability assessment model described in this report, builds up on systematic registration of sensitive areas and species. Identified vegetation/terrain units has varying degree of ability to cope with changes; some are more resistant to change (resistance, tolerance, robustness), while others have a greater ability to adapt to change (resilience, adaptive capacity, plasticity). Sensi-tive vegetation/terrain types has typically low robustness and low resilience capacity, most often a combination of both traits. For vegetation sensitive areas is described in accordance with NiN 2.0. For wildlife, vulnerability is assessed by both sensitive functional habitats (e.g. breeding grounds, migration routes), and records of the sensitivity of the species themselves. The sensi-tivity of birds and larger mammals is in this report graded after the likelihood of reduced repro-duction (including survival) given exposure to human activity and the species red list status (LC to CR). The vulnerability assessment for both vegetation and wildlife is based on identification and mapping of sensitive units with in visitor sited that is defined or predefined areas. The site specific vulnerability could be assessed when the sensitive units is weighted by site specific knowledge about how large part of the defined visitor site the unit covers and how the sensitive unit is places in relation to human outdoor activity (at the egde og in center). For the assessment building on functional habitats, habits for reindeer is also evaluated in relation to the functional status of the habitat (used, some use, not used any longer). Access to functional habitats, espe-cially natural corridors is central for the long-term viability of the population. For the wildlife as-sessment based on species records/observation, the vulnerability is estimated based on a rough estimate on the population size, and to what degree the species in accessible to humans. Based on the framework described in the report, site specific assessments could be made for each topic (vegetation/terrain and wildlife). The calculated numbers with in each topic is relative; high scores indicates higher vulnerability than low scores. This applied and contextual method had to be simplified to allow registration by personnel with broad ecological background and not specialist competence. The vulnerability assessment model for protected areas in alpine habitat is for the present only a theoretical model, not tested with registrations in the field. Based on our experience developing the same kind of tool for visitor sites at Svalbard, the suggested methods need to be tester thoroughly, to adjust the choice of sensitive units and how we link the sensitive units to outdoor activities. Decisions based on this version of the model should hence be treated with precautions. Large scale area use and movement of wild reindeer is a new factor incorporate in the model, and outdoor activities at mainland Norway is very different form Svalbard, and more complicated (accessibility, intensity of use, and variation within the year, as well as much higher diversity of users). This may be challenging in relation to how we assess vulnerability. Systematic mapping of sensitive areas and species, relating to real estimates of human traffic in space and time, represent a solid background to estimate site-specific vulnerability. With this scoping approach, management authorities could set up priorities between the potential visitor sites in the protected areas (entrances, path nodes or trails) e.g. in relation to the need for active management or protection, to protect and avoid the most sensitive sites. The approach could to some degree also assist in identifying different actions or measures to reduce the conflict be-tween outdoor activity and vulnerable nature. To develop local visitor strategies there is a need for local knowledge to identify where and how different activities can be combined with the pro-tected values and conservation of biodiversity.

© Norsk institutt for naturforskning. Publikasjonen kan siteres fritt med kildeangivelse.