Kartlegging av oterens effekt på bestander av laks og sjøørret - Sunnmøre

van Dijk, J., Kambestad, M., Carss, D.C & Hamre, Ø. 2020. Kartlegging av oterens effekt på bestander av laks og sjøørret – Sunnmøre. NINA Rapport 1780. Norsk institutt for naturforskning. Gjennom prosjektet har det vist seg at det ikke var helt enkelt å få nøyaktige tall for antall gytefisk tatt av oter i de fire undersøkte elvene, men takket være stor dugnadsinnsats fikk vi inn data som gir en indikasjon på situasjonen. Erfaringene, spesielt fra Aureelva, antyder at to turer per uke ikke var nok for å finne alle kadavrene av laks langs elvene fordi fiskekadavre forsvinner raskt og i de fleste tilfeller blir bare få fiskerester registrert. Av de fire undersøkte vassdragene var det kun i Aureelva at laksebestanden var i nærheten av å innfri gytebestandsmålet i 2019. Likevel var det relativt lite laks i nedre to tredeler av elven på slutten av gytetiden, og spesielt antall hunnfisk så ut til å være lavt i forhold til elvens areal. Det var god gytesuksess oppstrøms Storhølen, men usikker gytesuksess lenger nede i Aureelva. Samtidig ble det registrert 31 kadavre nedstrøms Storhølen, inkludert 13 i selve gytetiden (hvorav minst seks hunner), og det er dermed mulig at oterens predasjon har bidratt til redusert rekruttering av laks i to tredeler av elven i 2019. Det må imidlertid utføres tetthetsestimering av årsyngel av laks ved elektrofiske høsten 2020 for å undersøke om rekrutteringen faktisk er redusert. Foreløpig er konklusjonen at oterens effekt på laksebestanden i Aureelva er usikker. I Søre Vartdalselva, Norddalselva og Ramstaddalselva har laksebestandene vært under gyte-bestandsmålet i flere år. Det er flere mulige trusselfaktorer for disse bestandene, inkludert lakselus, variabel mattilgang i havet, fysiske inngrep i elvene, sportsfiske i elv, sjølaksefiske og predasjon. Faktorene som trolig har endret seg mest i nyere tid er tettheten av lakseluslarver i sjøen, som har økt betydelig i Storfjorden siden 2013 (Johnsen mfl. 2018, Vollset mfl. 2019), beskatning i elv og sjø, som har blitt gradvis redusert (www.ssb.no) og predasjon fra oter, som ifølge elveeierlagene sjelden eller aldri ble registrert før årtusenskiftet. Disse sammenfallende endringene i ulike faktorer gjør det vanskelig å peke på hovedårsaken til de registrerte bestands-kollapsene. Oter lever også langs små vassdrag med stabilt sterke laksebestander lenger nord i landet, og før oterbestanden ble jaktet ned har oter og laks sameksistert langs norske vassdrag i lang tid. Det virker derfor sannsynlig at andre faktorer har svekket en del av laksebestandene på Sunnmøre, som da har blitt mer sårbare for tilleggspredasjon fra oteren. Mens det er rimelig å anta at laks lettere unnslipper predasjon i store enn i små vassdrag, ble det også registrert en del kadavre langs store elver som Stordalselva og Valldøla i 2019. Enkelte relativt små vassdrag på Sunnmøre har fortsatt sterke laksebestander, som Åheimselva, uten at det er åpenbare årsaker til forskjellen mellom Åheimselva og vassdragene i denne undersøkelsen. Predasjon på sjøørret ble ikke registrert i de undersøkte elvene på Sunnmøre, men dette skyldes sannsynligvis at sjøørretbestandene i disse elvene er svært fåtallige. Inntil mer data foreligger er det ingen grunn til å tro at det er store forskjeller i predasjonsrate på laks og sjøørret. Mens uttak eller flytting av oter kan være et aktuelt tiltak i vise tilfeller, har det sannsynligvis kun en midlertidig effekt siden nye oterindivider raskt vil overta det ledige reviret til otere som fjernes fra vassdraget. Dette fenomenet er også påvist i andre viltarter (se bl.a. Connor mfl. 1998). I tillegg vet vi per i dag ikke om predasjon utføres i samme grad av alle individer langs en elv, eller om enkelte individer står for en høy andel av predasjonen. I tillegg vet vi heller ikke hva slags effekt den etablerte sosiale strukturen har og hva kampen om å ta over og forsvare de ledige territoriene resulterer i når det gjelder predasjonsraten på fisk. Det må også tas hensyn til etiske problemstillinger knyttet til uttak av hunndyr som kan ha valper. Generelt sett er kunnskapsnivået om lokal og regional tetthet av oter lavt, noe som kan gjøre det utfordrende for viltforvaltere å vurdere hvorvidt oterbestanden tåler beskatning. Det anbefales derfor å forbedre kunnskapsgrunnlaget om regional bestandsstatus for oter, samt å studere tetthet, populasjonsdynamikk og diett hos oter langs utvalgte vassdrag.

van Dijk, J., Kambestad, M., Carss, D. & Hamre, Ø. 2020. Kartlegging av oterens effekt på bestander av laks og sjøørret – Sunnmøre. NINA Report 1780. Norwegian Institute for Nature Research. This project has shown that it is not easy to obtain an exact number on how many spawning fish were taken by otters in the four surveyed rivers. But with a great effort from local people we obtained enough data that gives us an indication of the situation. Field experience, especially from the Aure River, indicates that two field trips per week were not enough to find all salmon carcasses along the rivers because they tend to disappear quickly. In most cases only a few fish remains were recorded. Of the four surveyed rivers, only in the Aure river the salmon population was close to reaching the spawning stock target set for 2019. However, there were relatively few salmon in the lower two-thirds of the river at the end of the spawning season, and especially the number of female fish appeared to be relatively low here. While there was good spawning success upstream of Storhølen, spawning success further down the Aure river was uncertain. A total of 31 fish carcasses were recorded downstream of Storhølen, including 13 during the spawning season (of which at least six females). Possibly otter predation contributed to reduced recruitment of salmon within a two-thirds stretch of this river in 2019. However, salmon density estimation through electro-fishing should be carried out fall 2020 to verify whether recruitment is in fact reduced. Based on these findings, we conclude that the effect of otters on the salmon population in the Aure river is uncertain. In the Søre Vartdals river, Norddals river and Ramstaddals river, salmon populations have been below the spawning stock targets for many years. There are several possible threat factors for these salmon stocks, including salmon lice, variable access to marine food, physical interventions in rivers, freshwater sportfishing, marine sportfishing and predation. The factors that have probably changed most recently are the density of salmon larvae in the sea, which has increased significantly in the Storfjorden since 2013 (Johnsen et al. 2018, Vollset et al. 2019), fishing quotas in the rivers and sea, which have been gradually reduced (www.ssb.no) and predation from otters, which according to the river owners were rarely or never recorded before the turn of the millennium. These changes in various factors make it difficult to pinpoint the main cause of the recorded salmon stock collapses. Otters also occur along small streams with stable and strong salmon populations further north in Norway, and before the otter population was overhunted during the last century, otters and salmon coexisted along Norwegian freshwater systems over a long time. It seems therefore likely that other factors have weakened these salmon populations in Sunnmøre, making them more vulnerable to additional predation from otters. Although it is reasonable to assume that salmon can more easily escape predation in larger rivers than small rivers, several carcasses were also recorded along the larger rivers such as Stordals river and Valldøla river. In addition, some relatively small rivers in Sunnmøre still have strong salmon populations, such as ÅIheim river, without any obvious reasons for the difference between the Åheim river and the four rivers in this study. Predation on sea trout was not recorded in the surveyed rivers at Sunnmøre, but this is probably because sea trout populations in these rivers are very low. Until more data is available, there is no reason to believe that there are large differences in predation rates for salmon and sea trout. While culling or relocation of otters may be a possible management measure in certain cases, this will likely only have a temporary effect since new otters will quickly take over the freed territories left by the removed otters. This phenomenon is also seen in other wildlife species (see for example, Connor et al. 1998). In addition, we currently do not know if predation along a river is carried out by different individuals, or whether just some few individuals account for the high predation rates. We also do not know what kind of effect a stable social structure has on predaion rates, versus a disrupted social structure when otters are culled or translocated. It might be that relatively more new individuals predate along the same river length, than when an individual has settled down and taken over the empty territory. Ethical issues related to reproductive fe-males with cubs must also be taken into account. In general, our level of knowledge on local and regional densities of otters is poor, which makes it challenging for wildlife managers to properly assess where and when local otter populations are able to recover from culling practice. We therefore recommend to improve our knowledge base on local and regional otter presence, as well as to study the density, population dynamics and the diet of otters along selected water-courses.