Klimatilpasning og overvannsflom : bruk av risiko- og sårbarhetsanalyser i kommunal planlegging

Risikoen for naturhendelser i Norge regnes i dag som høy, og det forventes en nedbørsøkning på opptil 30% frem til år 2100. Dagens arealpolitikk innebærer mer kompakte byer, hvor naturlig infiltrasjon og avrenning påvirkes. Dette, kombinert med et overbelastet vann- og avløpsnett, gjør at risikoen for flom i forbindelse med overvann øker. Dette kan medføre potensielt store skader, som kan reduseres gjennom god arealplanlegging og klimatilpasning. Risiko- og sårbarhetsanalyser (ROS-analyse) er et av de viktigste verktøyene kommunene har for å håndtere klimaendringene, og sikre mer bærekraftige og robuste samfunn. Oppgaven har til hensikt å undersøke kommunenes praksis når det gjelder ROS-analyser etter PBL §4-3, med særlig oppmerksomhet på overvannsflom. Studien ser på hvordan og i hvilken grad overvannsflom fanges opp i ROS-analysene, om denne praksisen er egnet, hva slags kunnskapsgrunnlag som legges til grunn, hvordan usikkerhet håndteres i disse vurderingene, og hvordan kommunene oppfatter de nye SPR for klimatilpasning har påvirket deres arbeid med overvannsflom. Studien har benyttet et kvalitativ casedesign, hvor datamaterialet er samlet inn gjennom semi-strukturerte intervjuer og dokumentstudier. Som teoretisk grunnlag brukes Ortwin Renns (2008) risikostyringsmodell for å analysere kommunenes praksis. Det er benyttet fire casekommuner, som er Bærum, Nordre Follo, Enebakk og Ringsaker. I tillegg er informanter fra NVE og DSB intervjuet. Casekommunene er valgt ut strategisk på bakgrunn av deres kunnskap og erfaring. Hovedfunnene i studien viser at det er utfordringer med dagens praksis knyttet til risikostyringen og hvordan overvann som naturfare bør håndteres i analysearbeidet. Kommunene benytter klimafaktor og modellering av nedbørsscenarioer i programvare som kunnskapsgrunnlag, men synes overvann er vanskelig metodisk, da det rammer såpass mye utenfor planavgrensningene. Det er også manglende fokus på usikkerhet i vurderingene som foretas, men scenarioer kan sies å sikre «føre-var-prinsippet». I tillegg opplever de uklarheter i hva som skal avklares på hvilket plannivå, hva som hører til på byggesak og hvor grensen for utredningen skal settes. En konsekvens av dette er at avklaringer og ansvar skyves ned i planhierarkiet. Det er et fåtall av kommunene som har tatt stilling til risikoaksept, noe som gjør at risikostyringsarbeidet blir vanskelig å få konkretisert. Kommunene etterlyser retningslinjer og føringer som er bedre tilpasset arbeidet med overvann i ROS-analysen.

The risk for nature hazards in Norway is currently considered high, and an increase in precipitation of up to 30% is expected until the year 2100. Current land planning policy entails an emphasis on more compact cities, where natural infiltration and runoff rates are affected. This, combined with an overloaded water and sewage network, means there is an increased risk of flooding in association with surface water. Such an increase could potentially cause major damage that can be reduced through good spatial planning and climate adaption practices. The risk and vulnerability assessment is one of the most important tools the municipalities have in handling climate change challenges and to enable the development of more sustainable and robust societies. The purpose of the thesis is to investigate the municipalities’ practices with relation to risk and vulnerability assessments in accordance with the Planning and Building Act §4-3. The study looks at how and to what extent surface flooding is captured in the risk and vulnerability assessment, what knowledge is used, how uncertainty is described and handled in these assessments, and how the municipalities feel the new central government planning guidelines for climate adaption have affected their work with surface water floods.