Moose (Alces alces) and red deer (Cervus elaphus) at winter feeding stations : interspecific avoidance in space and time?

Master i anvendt økologi. Evenstad 2012

A recent increase in the red deer (Cervus elaphus) population in Eastern Norway has raised concern among hunters and landowners that the red deer may outcompete and suppress the economically important moose (Alces alces). Moose has been fed supplementary in winter time in Eastern Norway for many years, and in the recent years red deer has been observed more and more on the feeding stations. In this study, I have tested if these two species show a mutual spatiotemporal avoidance at winter feeding stations. I have used both pellet count data from feeding stations and GPS data from animals that use feeding stations. Moose and red deer tracks were documented at all of the 12 feeding stations visited during the pellet count. There was a significant negative relation between the density of moose pellet groups and the density of red deer pellet groups at the feeding station on a weekly basis (p<0.001). On a day-to-day basis, density of red deer pellet groups on feeding stations was related to volume of silage bale and feeding station region, while none of the factors seemed related with the density of moose pellet groups. There was no difference between the two species in proportion of time spent <100m from the feeding station (moose 25.1 % ± 2.4 %, red deer 22.4 % ± 3.4 %). Feeding station use occurred mostly during night hours for both species, but the red deer had a more distinct pattern for feeding station use than the moose: Red deer changed more abrupt from high-use to low-use periods. Feeding bouts for both species were longest if they entered the feeding station in the afternoon, but there was no significant difference in length of feeding bouts between the species. After having left the feeding station, red deer moved quicker away and stayed at slightly longer distances from the closest feeding station during daytime than moose did.

Norsk: De siste års økning i hjortepopulasjonen (Cervus elaphus) på Østlandet i Norge uroer mange jegere og grunneiere. De er bekymret for at hjorten kommer til å utkonkurrere og presse elgen (Alces alces) ut av sitt leveområde. Elgen har blitt fôret ekstra på vinterstid på Østlandet i mange år, og i den senere tiden har hjorten også blitt observert mer og mer på fôringsstasjonene. I dette studiet har jeg testet om elg og hjort unngår hverandre i tid og rom på fôringsstasjonene vinterstid. Jeg har brukt data både fra møkktaksering rundt fôringsplasser og GPS-posisjoner fra fôringsplassbrukere. Det ble dokumentert spor etter elg og hjort på alle de 12 fôringsstasjonene det ble gjort møkktakseringer på. Det var en signifikant sammenheng mellom tettheten av elg og tettheten av hjort rundt den samme fôrballen på en ukentlig basis (p<0.001). På en dag-til-dag basis hadde volumet av fôrballen og fôringsstasjonsområde en effekt på tettheten av hjort på fôringen, mens for elgen hadde ingen av faktorene noen effekt. Jeg fant ingen forskjell mellom elg og hjort på andel tid brukt <100m fra fôringsstasjonen (elg 25.1 % ± 2.4 %, hjort 22.4 % ± 3.4 %). Bruken av fôringsstasjonene skjedde mest på nattestid for begge arter, mens hjorten hadde et mer tydelig mønster for bruken av fôringsstasjonene enn elgen hadde, hvor hjorten skifter mye fortere fra perioder med mye bruk til perioder med lite bruk. Fôringsperiodene for begge arter er lengst når de ankommer fôringsstasjonene på ettermiddagen, men det var ingen signifikant forskjell i lengden på fôringsperiodene mellom artene. Etter å ha forlatt fôringsstasjonen beveget hjorten seg raskt bort fra fôringen, og den holdt seg så vidt lengre unna den nærmeste fôringsstasjonen på dagtid enn det elgen gjorde.